Mat og muligheter

Mat er mer enn noe vi spiser, det er også politikk. I Norge har landbrukspolitikken fire hovedmål: matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og et bærekraftig jordbruk med lavere klimagassutslipp. Men over tid har utviklingen gått i feil retning for alle fire.

Selvforsyningsgraden, altså hvor mye mat vi produserer av det vi spiser, har falt fra rundt 50 prosent etter krigen til under 40 prosent i dag. Samtidig forsvinner gårdsbruk og jordbruksareal i høyt tempo. Over halvparten av gårdene i Nord-Norge er borte siden år 2000, og mye av jorda ligger brakk eller er bygd ut. Også økonomien i landbruket er presset. Mange bønder tjener under halvparten av gjennomsnittslønna i Norge, og et stort antall kombinerer gårdsdrift med annet arbeid for å få endene til å møtes. Selv etter de siste årenes løft i jordbruksoppgjørene har mange bønder lave inntekter.

Jordbruket står for en betydelig del av klimagassutslippene. Rundt ni prosent av Norges klimagassutslipp kommer fra matproduksjon. Miljødirektoratet peker på at de største mulighetene for å kutte utslipp ligger i kostholdet vårt, ved å redusere matsvinn og spise mer plantebasert mat. Men redusert kjøttforbruk er politisk kontroversielt. De nye nordiske kostholdsrådene fra 2023, som anbefaler mindre kjøtt og mer planter, utløste kraftige reaksjoner fra både forskere, politikere og jordbruksorganisasjoner.

Nordlandsforskningsrapporten Bærekraft av lokalmat og lokale systemer (Vangelsten og Skagen 2023) viser at salget av lokalmat ble tredoblet i løpet av 2010-tallet, og ordninger som Bondens marked og REKO-ringer har blitt nye møteplasser mellom bønder og forbrukere. Folk ønsker å vite hvor maten kommer fra, og mange vil støtte lokale produsenter. Likevel har veksten bremset de siste årene, fordi økte matvarepriser har gjort at mange må prioritere mat med lavere pris.

Lokalmat kan være en viktig del av veien mot bedre matberedskap og et mer bærekraftig matsystem. Den styrker lokalsamfunnene, bevarer kunnskap og gir bedre kontakt mellom produsenter og forbrukere. Samtidig viser forskningen at lokalmat alene ikke kan sikre god matberedskap.

Når vi snakker om bærekraft i matproduksjonen handler det om mer enn klima. Et bærekraftig matsystem skal ta hensyn til mennesker, økonomi og natur. I rapporten Bærekraft i lokalmat og lokale matsystemer har Vangelsten og Skagen (2023) utviklet bærekraftsindikatorer som gjør det mulig å dokumentere og måle hvordan lokalmat bidrar til bærekraft i praksis.

Rapporten vurderer bærekraft innenfor de tre dimensjoner:

• Sosial bærekraft, det vil si livskvalitet, kunnskap, kultur og rettferdighet.
• Økonomisk bærekraft, som måler verdiskaping, lønnsomhet og lokale arbeidsplasser.
• Miljømessig bærekraft, som vurderer ressursbruk, klimagassutslipp og naturmangfold.

Indikatorene tar utgangspunkt i tidligere arbeid fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og er tilpasset norske forhold, med særlig vekt på hvordan lokale matsystemer fungerer i praksis. Rapporten bygger dessuten på dybdeintervjuer og workshoper med matprodusenter og lokale myndigheter; litteraturgjennomgang; og kvantitative data om kjøp, salg og brukererfaringer fra REKO-ringen i Bodø.

Sosial bærekraft

Lokalmat bidrar i stor grad til sosial bærekraft ved å styrke den lokale matkulturen, bedre kontakt mellom by og land og skape mening for både produsenter og kunder. Mange forteller at de får større interesse for lokal matkultur, og at direktesalg skaper fellesskap (Vangelsten og Skagen 2023).

Samtidig er lokalmat ofte dyrere, og det kan gjøre den mindre tilgjengelig for husholdninger med lav inntekt.

Økonomisk bærekraft

Lokalmat gir mange produsenter bedre inntekter og gjør det mulig å holde liv i gårdsbruk som ellers ville forsvunnet. Den skaper arbeidsplasser og aktivitet i lokalsamfunnene.

Men volumet som selges av lokalmat er lite. Selv REKO-ringen i Bodø, som er en av de mest aktive i Nordland, omsetter bare for en brøkdel av byens totale matforbruk. Den store utfordringen er oppskalering: hvordan kan lokalmat vokse uten å miste de kvalitetene som gjør den attraktiv og etterspurt?

Miljømessig bærekraft

Mange lokalmatprodusenter bruker lokale ressurser, korte transportavstander og har dyr som beiter i nærområdet. Det kan gi lavere miljøbelastning og bedre bruk av naturressurser.

Samtidig viser forskningen at småskalaproduksjon ikke alltid betyr lavere utslipp. Mindre produksjonsvolum kan gi mer transport per kilo mat, og det finnes lite data som dokumenterer miljøeffekten.

Forskningen viser at lokalmat i stor grad bidrar til sosial og kulturell bærekraft. For produsenter og forbrukere bidrar det til fellesskap, stolthet og kunnskapsutvikling. Lokalmat har økonomisk verdi, men volumet er for lite til å påvirke nasjonal matsikkerhet. Miljøeffektene er lovende, men her trengs det bedre dokumentasjon.

Den største utfordringen ligger i politikken. Hvordan kan den nasjonale matpolitikken støtte opp om lokalmat, og på den måten styrke produksjonsmangfold, bruk av lokale ressurser og lokal matberedskap?

Forskerne konkluderer med at både lokalmat og annen matproduksjon er viktige deler av det nasjonale matsystemet, men på ulike måter. Lokalmat kan være et laboratorium for en mer bærekraftig framtid. Den viser hvordan matproduksjon kan skape både verdier og fellesskap – hvis politikken legger til rette for det.