Mat og muligheter

Deltakerne mente at klimaendringer, global uro og politiske prioriteringer vil påvirke hvordan det nasjonale matsystemet utvikler seg framover. Krig og konflikt skaper usikkerhet i forsyningslinjene, og klimaendringer gjør at produksjonsforholdene blir mer uforutsigbare. Det globale trusselbildet taler for at Norge må øke matberedskapen.

Flere pekte på at framtidens matpolitikk må handle mindre om volum og mer om riktig bruk av lokale ressurser. For å sikre matproduksjonen må økonomiske rammevilkår og lønnsomhet i landbruket forbedres.

Samtidig skjer det endringer på forbrukersiden. Folk vil vite hvor maten kommer fra, og interessen for lokal og økologisk mat øker. Likevel spiller pris og tilgjengelighet fortsatt en viktig rolle for forbrukerne En deltaker sa det slik:

Det kom også fram håp om nye samarbeidsformer og mer deling av kunnskap. Mange tror framtidens matsystem vil bygge på både tradisjon og innovasjon, fra beitebruk og sanking til nye dyrkingsmetoder og høsting av ressurser fra havet.

Når den sammensatte deltagergruppen av matprodusenter og representanter fra forvaltning og politikk ble spurt om hva som trengs for å styrke bærekraften kom det mange forslag, og noen temaer gikk igjen:

De ønsket bedre salgskanaler, flere lokale slakterier og foredlingsmuligheter, og sterkere samarbeid mellom produsenter. Disse fantes i lokalsamfunnene tidligere, men har i stor grad forsvunnet som følge av strukturelle trender og beslutninger på regionale og nasjonale nivåer. Tapet av slike institusjoner svekker det økonomiske og sosiale grunnlaget for lokal matproduksjon. Deltakerne på arbeidsverkstedet trakk også fram behovet for mer kunnskap hos forbrukere, både om matkvalitet, sesong og bærekraft.

Mange mente at det mangler politisk vilje og forståelse for situasjonen i landbruket. Regelverket oppleves som tungvint, og ensretting og sentralisering av infrastruktur har gjort at mange små produsenter verken har riktig volum eller produkt for de store aktørene i matsystemet. Flere stilte spørsmål ved hvem som egentlig har makt til å definere hva som er bærekraftig. I en avstemning på arbeidsverkstedet ble politikk og handlekraft rangert som både det viktigste og det mest utfordrende å få til.

Deltakerne i arbeidsverkstedet diskuterte fire hovedområder: politikk, forbrukerkunnskap, foredling og samarbeid.

På politikkfeltet var budskapet tydelig: Lovverket må tilpasses småskalaprodusenter og tilrettelegge for utnyttelse av lokale ressurser. Det må legges bedre til rette for lokal foredling, og matberedskap må løftes som et sikkerhetsspørsmål. Flere mente at de store matvarekjedene har for mye makt, og at lokale produsenter må få bedre tilgang til markedet.

Når det gjelder forbrukerkunnskap, trakk deltakerne fram betydningen av kunnskapsoverføring. Barn og unge må lære hvor maten kommer fra og hvorfor lokale produkter har verdi. Reiseliv, serveringssteder og offentlige kjøkken kan bidra til å vise fram lokale produkter og skape stolthet rundt dem.

Når det gjelder foredling og salgskanaler ble det etterlyst både forenkling og fleksibilitet. Flere av deltakerne i arbeidsverkstedet poengterte behovet for mindre byråkrati og bedre infrastruktur lokalt. Det ble også pekt på at lokale butikker må åpne dørene for flere produsenter, og at direktesalg, som REKO-ringer, bør støttes og videreutvikles.

Når det gjelder samhandling, var konklusjonen at produsentene trenger flere møteplasser og arenaer utenfor faglagene til matprodusentene (Bondelaget, Småbrukarlaget, Fiskarlaget). Festivaler, matnettverk og samarbeidsprosjekter gir både praktiske fordeler og sosialt fellesskap. En deltaker sa det slik:

Etter en dag med refleksjon og erfaringsutveksling var deltakerne enige om én ting: skal lokalmat og matsikkerhet bli en reell del av framtidens Norge må politikerne ta et større ansvar.

Det trengs statlige virkemidler og lokal handling. Kommuner, fylker og regionale aktører må bruke innkjøpsmakten sin og sørge for at lokale produkter faktisk blir kjøpt og brukt.

Skolen må bidra til å bygge kunnskap, og forskningen må fortsette å ha fokus på bærekraft og lokalmat gjennom nye forskningsprosjekter i tett dialog med de som står midt i utfordringene.