Maten fra utmarka – hvem bestemmer over ressursene våre?
Teksten er skrevet av Camilla Risvoll og Marta Anna Løvberg.
Utmarka i Nordland er mer enn fjell, skog og myr. Den er også grunnlaget for mye av maten vi spiser, fra beitedyr, fisk og bær til planter og vilt. Her møtes mennesker og natur i et landskap som har gitt livsgrunnlag i generasjoner. Hvordan dette landskapet forvaltes, har stor betydning for både matproduksjon, kultur og bærekraft.
En studie fra Nordlandsforskning (Paulsen m.fl. 2022) viser at forvaltningen av utmarka i Nordland og Troms skiller seg fra resten av landet. Fjellområdene sør for Nordland styres etter fjelloven og av lokale fjellstyrer. I Finnmark forvaltes 95% av grunnen av Finnmarkseiendommen (FeFo) gjennom Finnmarksloven. I Nordland og Troms er de indre delene av fylkene i hovedsak statsgrunn, hvor grunneierretten og bruksretten forvaltes gjennom foretakstyret til Statskog SF. De ulike forvaltningssystemene fører til ulik mulighet for lokal innflytelse i forvaltningen av landskapet.
Når naturen blir politikk
Mange kommuner og lokale aktører ønsker større innflytelse over hvordan utmarka brukes. De peker på at verdiene som skapes lokalt ofte forsvinner ut av regionen, mens avgjørelsene tas langt unna. For lokalbefolkning som lever av naturressursene, som bønder, reindriftsutøvere og skogsbrukere, står mye på spill i utmarksforvaltningen. Det handler om økonomiske verdier, men også om rettferdighet og tilhørighet.
I Salten gikk kommunene Beiarn og Saltdal til sak mot staten for at fjelloven skal gjelde også der. Kommunene tapte i tingretten i 2025. Deres argument var at beslutninger om bruk av naturen bør tas nærmere de som faktisk lever og produserer der. Det er imidlertid ulike syn på hvilken forvaltningsmodell som vil tjene lokalbefolkningen best. For samiske interesser er det viktig å få kartlagt bruks- og beiterettigheter først, før det kan gjøres endringer i dagens forvaltning.
Andre mener at dagens system fungerer godt fordi Statskog sørger for at utmarka er tilgjengelig for alle, ikke bare for dem som bor i området. De ulike synene viser et tydelig skille i norsk mat- og naturpolitikk, mellom lokal innflytelse og nasjonal styring.
Kunnskap og tillit
Mange lokale aktører mener at erfaringene og naturforståelsen deres ikke blir tatt på alvor. De kjenner beitene, elvene og fjellene og vet hvordan naturen endrer seg fra år til år. Denne kunnskapen er avgjørende for å drive bærekraftig matproduksjon.
Samtidig frykter noen at en mer lokal forvaltning kan føre til ulik praksis fra kommune til kommune. De peker på at Statskog har ressurser, fagmiljø og erfaring til å forvalte store områder på en helhetlig måte.
Uenigheten handler derfor ikke bare om hvem som skal bestemme, men om hvilken kunnskap som teller, lokal erfaring eller statlig fagkompetanse.
For mange i Nordland er utmarka fortsatt en del av hverdagen: stedet man sanker bær, fisker, jakter eller slipper dyrene på beite. Disse praksisene er både matproduksjon og kultur, og de binder mennesker og landskapet til hverandre.
Forskningen viser at nettopp denne koblingen mellom natur og samfunn er nøkkelen til et bærekraftig matsystem. Hvis vi skal produsere mer lokal mat og ta bedre vare på ressursene våre, må naturen forvaltes slik at lokal kunnskap, kultur og bruk blir verdsatt.
Til syvende og sist handler diskusjonen om utmarka om tillit – mellom folk og stat, mellom kunnskapstyper og på tvers av generasjoner.
Lokal småskala matproduksjon trenger gode rammebetingelser og forutsigbare regler. Men de trenger også tillit til at folk som bor og lever i landskapet får være med og forme framtiden.