Mulighetsrommet for fremtidig reiselivsutvikling på Svalbard

Svalbard er et av de stedene på kloden hvor klimaendringene er mest dramatiske, med tilhørende endringer i øvrige naturlige prosesser og økosystem. Svalbard opplever en kraftig økning i temperatur og nedbør. Snøsesongen er allerede tre uker kortere enn for 30 år siden. Legger vi et høyt utslippsscenario til grunn, slik Miljødirektoratet anbefaler at man gjør i langtidsplanlegging som skal ta høyde for klimaendringer, vil Svalbard få samme klima som Danmark ved slutten av dette århundre. Det vil kun være få dager med snødekke langs kysten. I høyereliggende områder vil snømengdene øke, takket være økning i nedbør, men antall dager med snødekke reduseres også kraftig i indre og høyereliggende strøk. Som følge av reduksjon i snøsesongen blir det også en kortere sesong for ski- og scooterturer.

Samtidig utvides sesongen for sommerprodukter i reiselivet i takt med at snøen og fjordisen kommer seinere på høsten. De mildere og kortere vintrene har flere negative effekter for landbasert turisme:

• Når snøen forsvinner fra lavlandet, tvinges scootertrafikken opp på breene. Også mangel på fjordis bidrar til dette. På breene er man utsatt for bresprekker og mer utsatt for dårlig vær og «whiteout».
• Regnvær på vinteren kan føre til oversvømmelse og flom som ødelegger og stenger viktige ferdselsårer for snøscootere, hundespann og skiløpere i dalene.
• Økt nedbør gir flere dager med betydelig og høy snøskredfare.

Samtidig viser forskning¹ at reiselivet i Longyearbyen har høy tilpasningsevne og ikke ser på de projiserte endringene som kritisk for sin virksomhet.

Motsetninger i Svalbardmiljøloven kan slå uheldig ut for reiselivet, særlig med tanke på naturhensyn, arealtilgang, restriksjoner på motorisert ferdsel til sjøs og til lands, krav til turoperatører, utstyr, guider, forsikring, regler for etablering av leirer, tillatelser og rapporteringer, skatter og avgifter, straff og sanksjoner. Det er noen faktorer som utmerker seg: Loven legger stor vekt på føre var-prinsippet og ikke like mye på kunnskapsbasert forvaltning. Økt tilgang til og bruk av forvaltningsrelevant forskning ville antagelig kunne gitt større handlingsrom for reiselivet. Det er forskjellsbehandling av lokalbefolkning og turister når det gjelder tilgang og ferdsel. Overvåkningsprogrammene kan med fordel knyttes opp mot turismenæringa som jo ferdes i mange områder. Nye reguleringer knyttet til organisert friluftsliv stipulerer at aktiviteter må rapporteres åtte uker i forkant. Dette begrenser mulighetene, og må også knyttes til konsekvensene av de raske klimaendringene for sjøis og vær. Det kan være vanskelig å vite hvordan vær og isforhold blir åtte uker i forkant. Ny feltforskrift og endringer i regelverket vil både stramme inn og gi tydeligere rammebetingelser².

Folk i Longyearbyen trives jevnt over godt med å bo på Svalbard, og de fleste føler at dette er et sted som passer deres personlighet og som de opplever som en trygg boplass. Gjennomsnittet av befolkningen ser forholdsvis positivt på turismen på Svalbard. Men det er stort spenn i holdninger og store forskjeller mellom grupper. En del forhold er av betydning i arbeidet med å utvikle en bærekraftig turistnæring og et godt forhold til lokalbefolkningen:

• Mange er positive til turister, men litt skeptiske til at turisme skal være en økonomisk bærebjelke for Svalbard i framtiden.
• Folk i Longyearbyen erkjenner at turismen har bidratt til bedre flytilbud, flere restauranter, butikker, aktivitetstilbud og utviklingsmuligheter.
• Det er en utbredt oppfatning at turismen på Svalbard fører til en del slitasje, forstyrrelser og forsøpling.
• En god del føler at det er for mange turister i Longyearbyen, spesielt om sommeren.
• Turisme kan bidra til at besøkende lærer om Svalbard og naturmiljøet, men det er begrenset tro på at dette fører til økt miljøbevissthet.
• Det er en oppfatning blant deler av befolkningen at turismen i noen grad også fører med seg dårlige arbeidsforhold og sosial dumping for deler av arbeidsstokken.