Aktivitet og fellesskap blant eldre. Erfaringer med sosial omsorg i Steigen og Tana/Deatnu.

Slik det kommer fram i intervjuer med frivillighetskoordinatorene i de to kommunene, er de fleste som jobber som frivillige litt eldre innbyggere, ofte pensjonister, som kjenner lokalsamfunnene godt og har stort engasjement for menneskene i nærmiljøet. Den typiske frivillige er kvinner i pensjonsalder som er aktive i lag og foreninger, men også personer som fortsatt er i jobb bidrar som frivillige. Selv om det er mange som stiller som frivillige er det likevel stort behov for flere frivillige særlig i eldreomsorgen i både Steigen og Tana/Deatnu.

Frivillighetskoordinator i Steigen forteller at det er vanskelig å rekruttere frivillige og at noe av grunnen til det kan være at folk er redde for å binde seg til noe fast. Det jobbes for å informere potensielle frivillige om at frivillig innsats ikke trenger å være så forpliktende og at de kan selv bestemme hvordan og hvor ofte de ønsker å bidra.

At de frivillige har et ønske om å selv kunne bestemme når og hvor mye de skal bidra, er en problemstilling som annen forskning på frivillig arbeid peker på (se for eksempel Lorentzen og Tingvold 2018). Dette gjelder særlig frivillig innsats i eldreomsorgen og spesielt i tilfeller når fagfolk formulerer de praktiske og faglige premissene for den frivillige innsatsen. At frivillige får mulighet til å selv bestemme sitt bidrag kan være en mulig løsning på samordningsutfordringene i sektoren. Samtidig kan sitatet i boksen vise til en annen utfordring knyttet til frivilligheten som ikke nødvendigvis handler om tid, slik frivillighetskoordinator tolker det. At flere er redd for å forplikte seg til regelmessige besøk kan også handle om frykten for å bli for betydningsfull for et annet menneske, noe som igjen kan skape dårlig samvittighet dersom man ikke har muligheten til å opprettholde kontakten. Denne frykten kan på sin side være et uttrykk for en individualisering blant de eldre og det motsetningsfylte ønske om å både bidra og kunne selv styre egen tid.

Videre kommer det fram i intervjuer med frivillige at de tror at mange flere kunne stilt opp dersom de hadde blitt spurt direkte:

Flere av de frivillige er både bidragsytere og deltakere i de ulike aktivitetstilbudene slik det kommer fram i dette intervjuet. Både frivillighetskoordinator og folkehelsekoordinator forteller at de som melder seg som frivillige er folk med store nettverk, og folk som er veldig aktive med å både bidra, rekruttere til frivillig arbeid og delta i de ulike tilbudene.

Kjennskap til lokalsamfunnet er for mange veien inn i frivilligheten. Dette gjelder for frivillige i begge kommunene. Det å ha god kjennskap til lokalsamfunnet gjør det lettere å få kontakt med eldre, enten de bor på institusjon eller er hjemmeboende. For kjenner man lokalsamfunnet har man har alltid noe å prate om. God kjennskap til lokalsamfunnet gir også økt forståelse for behovene til de eldre, enten det handler om praktisk hjelp eller behovet for å komme seg ut og være sosial. Flere av de frivillige har selv vokst opp i kommunen og har venner og bekjente som bor på de kommunale institusjonene. En av de frivillige vi intervjuet forteller at han besøkte en venn på boenheten og det var slik han begynte å være ofte der. I tillegg kjente han en god del av dem som bodde i omsorgsboligene og kom lett i prat med folk: «Det begynte det med at jeg var der på besøk hos [venn], og så kom jeg nå i prat med både betjening og [beboerne]». På denne måten ble eksisterende relasjoner med personer i lokalsamfunnet som fikk større omsorgsbehov, en vei inn i frivilligheten for denne mannen.

Mange av de frivillige er både frivillige og deltakere i de ulike tilbudene som for eksempel matlaging og sang i boenhetene, bygdekafe, balansetrening, ulike turer og utflukter. Når frivillige blir spurt om hva som motiverer dem til å delta i frivillig arbeid, trekker de frem ønsket om å glede andre, men også den store gleden de selv opplever ved å se at deres innsats blir satt pris på. Muligheten til å være der for andre og bidra med frivillig innsats fyller også et behov hos de frivillige selv.

Men gleden ved å være frivillig handler ikke bare om å glede andre. Under koronanedstengingen ble besøkene ved omsorgsboliger og sykehjem stanset. En av de frivillige fortalte hvor mye hun selv hadde savnet de eldre på omsorgsboligene som hun pleide å besøke som frivillig. Da de endelig kunne gjenoppta kontakten var hun svært glad, og som hun selv uttrykte det: «Det gir oss veldig mye tilbake. Jeg har ikke villet unnvære den kontakten vi har med dem. Det å være der i lag er fantastisk». Det er en gjensidig glede i de sosiale treffene mellom de frivillige og beboerne, og relasjonene har stor betydning for alle involverte. De frivillige kommer på besøk for å yte omsorg, men forteller også om å få mye tilbake.

Et av de mest populære aktivitetstilbudene som avvikles ved hjelp av frivillige er et månedlig tilbud for personer med demens. Tilbudet organiseres i samarbeid med kommunen og er statlig finansiert med det formål å bidra til å utsette institusjonalisering for eldre personer med demens. Det er en liten gruppe av faste brukere som benytter seg av dette tilbudet. I tillegg er det pensjonister som deltar som frivillige. De frivillige står for skyss og er ressurspersoner. De lager mat sammen med deltakerne, spiser sammen og har fokus på sosialt samvær og hyggelige stunder. En av de frivillige forteller at han har deltatt i dette aktivitetstilbudet i fire-fem år og at han opplever aktiviteten som meningsfylt og viktig for både deltakerne og for ham selv.

Andre aktivitetstilbud som drives av frivillige er ukentlige besøk i omsorgsboligene. To av de frivillige vi intervjuet forteller at de stiller i omsorgsboligene hver fjortende dag med bakst, kaffe og sanghefte, og sørger for god stemning og deltakelse. Noen ganger leser de fra årbok og avis, andre ganger organiserer de frivillige bingo. Det å lese fra årbøkene får beboerne i tale, og de forteller gjerne om hendelser og kjentfolk. Det er flest kvinner som deltar i disse treffene og det handler om at det er flest kvinner som bor på enheten. Men når det er bingo kommer også mennene. Til jul er det julekveldsmat med hjemmebakt brød og pålegg. De frivillige forteller at de får mange positive tilbakemeldinger på den frivillige innsatsen de gjør i omsorgsboligene og de får mye igjen for det selv. De opplever glede av å kunne bidra til en god stemning blant beboerne og føler seg ønsket og betydningsfulle.

Frivillige bidrar også med kjøring til og fra aktiviteter, besøkstjeneste og praktisk hjelp som for eksempel snømåking og matinnkjøp. Denne innsatsen er særlig viktig for hjemmeboende eldre som kan ha vanskelig for å komme seg til og fra aktiviteter på egen hånd eller få utført praktiske oppgaver, særlig om vinteren. Videre organiserer de frivillige i samarbeid med kommunen julefester for eldre og andre innbyggere som ønsker å delta, og bidrar til disse festene med både praktisk hjelp til gjennomføringen, men også med kjøring og henting til aktiviteten.

I begge kommunene er det frivillighetskoordinatorer som har ansvar for koordinering av frivilligheten. I Tana/Deatnu er leder for prosjektet også ansatt i en 50% stilling som leder for Frivillighetssentralen, mens i Steigen har frivillighetskoordinator en 100% stilling. I begge kommunene samarbeider frivillighetskoordinatorene med andre instanser som for eksempel hjemmetjenesten, tildelingskontoret, folkehelsekoordinator, ulike lag og foreninger for å kartlegge både behovet for frivillig innsats og få oversikt over tilgjengelige ressurser.

I Steigen er frivillighetskoordinator også en del av kommunens team for sosial omsorg hvor også leder for dagsenter og omsorgsboliger, hjemmetjenesten, tildelingskontoret, folkehelsekoordinator og representanter for de ulike lag og foreninger deltar. Gjennom dette samarbeidet rekrutteres det for eksempel deltakere til de ulike aktivitetene, og det lages oversikter over frivillige som kan bidra med kjøring og henting fra aktivitetene.

En kjent utfordring i kommunene har vært at på tross av at det har vært et variert aktivitetstilbud for kommunens eldre innbyggere, har ikke tilbudene vært godt nok koordinert og dermed ikke benyttet i tilstrekkelig grad. En av de frivillige vi intervjuet forteller at hun vet om andre frivillige som besøker samme institusjon, og at hvis aktivitetene var bedre samkjørt kunne man nådd ut også til andre som trengte dette tilbudet, som for eksempel hjemmeboende. Slik beskriver den frivillige situasjonen:c

For å få en bedre oversikt over aktivitetstilbudet har prosjektleder i Steigen laget aktivitetskalender med oversikt over det som skjer i en av institusjonene og hengt plakater med informasjon om de ulike tilbud. Dette har bidratt til at flere av beboerne har fått være med på aktiviteter og at de frivillige har sluppet å ta kontakt med institusjonen og spørre om de kan få komme på besøk:

For oss har det vært en fordel at [ansvarlig ved omsorgsboligen] lager plakater og setter opp, slik at alle får informasjon om når vi er der. Tidligere har vi måttet ringt og spurt om når vi kan komme. Det har jo ikke stoppet oss der, men det er veldig greit at de [ved omsorgsboligen] koordinerer og informerer (Frivillig).

En slik aktivitetskalender, selv om den var laget for en av institusjonene, kan bidra til å bedre organisere frivilligheten i tillegg til at den gir en oversikt over aktivitetstilbudene i den aktuelle institusjonen. Flere kommuner i Norge har begynt å benytte seg av nettplattformen Friskus som er en interaktiv aktivitetskalender med et tverrfaglig samhandlings- og koordineringsverktøy. Nettplattformen samler alle kommunens aktiviteter og frivillige tilbud på en plass, noe som gjør det enkelt for både frivillige og brukere å få oversikt over aktivitetstilbudet. Samtidig er ikke nødvendigvis en slik nettbasert løsning optimal for personer som ikke er fortrolig med teknologi eller har kognitiv svikt som gjør at de har vansker med å forholde seg til informasjon på nett. I slike tilfeller kan fysisk aktivitetskalender, slik som den prosjektleder i Steigen laget, fungere bedre.

Også i Tana/Deatnu er det utstrakt samarbeid med ulike lag og foreninger, som for eksempel pensjonistforeningen, sykehjemmene og Aktivitetssenteret. Prosjektleder som også er leder for Frivillighetssentralen bruker aktivt sin gode kjennskap til bygdene og familiene for å både rekruttere deltakere til de ulike aktivitetene, men også å organisere frivillige som kan bidra med kjøring, henting og annen praktisk hjelp. Videre er prosjektleder veldig aktiv med å spre informasjon om de ulike aktivitetstilbudene, både via Facebook, flyers, men også ved å snakke direkte med folk hun mener kunne hatt glede av å være med på aktivitetene. Samtidig erkjenner prosjektleder at akkurat som i Steigen er aktivitetstilbudet ikke bra nok organisert og at både eldre innbyggernes behov for aktivitet og de frivillige ressursene må kartlegges bedre.

Selv om det til vanlig er vanskelig å rekruttere frivillige var det i begge kommuner flere som ønsket å bidra med frivillig arbeid under koronapandemien. Ifølge en frivillighetskoordinator var det også andre grupper enn de som vanligvis melder seg som frivillige, det vil si voksne kvinner i pensjonsalderen som har ønsket å bidra. Frivillighetskoordinatoren sa: «Ja, det var både godt voksne menn og ungdommer. Menn er jo vanligvis ikke de som melder seg som frivillige, nei (litt latter)». Prosjektleder i Tana/Deatnu fortalte at frivillige tok initiativ og ønsket å bidra med forskjellige aktiviteter ikke bare rettet mot eldreomsorg, men også befolkningen i Tana/Deatnu generelt.

En ny rapport om frivillighet under koronapandemien viser også at det har vært økt engasjement for frivillig arbeid blant den norske befolkningen under nedstengingen (Arnesen og Sivesind 2021). Basert på svarene til 371 nasjonale og 325 lokale frivillige organisasjoner i første fasen av pandemien, samt svarene fra befolkningsundersøkelse med rundt 4000 respondenter, viser rapporten at andelen som har gitt penger til frivillige organisasjoner i perioden mai-november 2020 har økt fra 13 til 18 prosent. Også andelen som har bidratt med frivillig arbeid for andre enn familiemedlemmer hadde økt fra 4 til 6 prosent, mens andelen som hadde utført arbeid for en frivillig organisasjon har holdt seg uendret på rundt 7 prosent (Arnesen med flere 2021). Samtidig viser svar fra undersøkelsen at 19 prosent hadde redusert sin aktivitet i frivillige organisasjoner, 6 prosent hadde avsluttet eller satt den på pause, mens 2 prosent hadde økt sin aktivitet (Arnesen med flere 2021). Selv om rapporten ikke viser hvilke sektorer dette gjelder, stemmer denne utviklingen godt overens med det frivillighetskoordinatorene i både Tana og Steigen forteller, nemlig at på tross av befolkningens engasjement og ønske om å bidra, har det vært vanskelig å legge til rette for frivillighet da de frivillige også utgjøre en potensiell smitterisiko.

Rapporten om frivillighet under korona viser også at 21 prosent av respondentene var like aktive i frivillig arbeid som før pandemien (Arnesen med flere 2021). Den økte interessen for frivillig arbeid og ønsket om å bidra, kan knyttes til felles dugnadsånd under koronapandemien. Ønsket om å bidra var også tydelig i Steigen og Tana/Deatnu. Fra nasjonalt hold fikk frivillighetssentralene i oppdrag å koordinere: «Det kom fra Regjeringen til administrasjonen i kommunen at Frivilligsentralene skulle koordinere slik at de som trengte det kunne få tilbud om telefonvenn, besøksvenn eller handlevenn». Frivillighetssentralen i kommunene opprettet digitalt påmeldingsskjema hvor innbyggere kunne melde inn behov for hjelp eller ønske om å bidra som frivillig.

På tross av den økte interessen for frivillig arbeid blant Tana og Steigens innbyggere har det vært vanskelig å ta i bruk disse ressursene grunnet strenge besøksrestriksjoner. Som et tiltak for å begrense smittespredningen fikk ikke de frivillige i Steigen besøke omsorgsboliger og avdelinger. En direkte konsekvens av dette er at omsorgstilbudet – særlig når det gjelder sosial omsorg – ble betydelig redusert. En av de frivillige vi intervjuet fortalte at de ikke fikk lov å besøke avdelingene på tross av lav smitte i kommunen:

Jeg har jo flere ganger tatt kontakt med dem og villet komme på besøk. Jeg har flere ganger ringt og mast på dem at vi må gjøre noe. Men smittevernlegen vil ikke slippe opp på det, og det skjønner jeg. Det er jo det verste som kan skje at de får smitte i sånne situasjoner. Det er jo klart. Så vi må bare godta at vi ikke får komme slik det er nå (Frivillig).

Konsekvensene av besøksrestriksjonene er store slik det kommer fram i dette intervjuet med en av de frivillige:

Ja, det er klart at det har vært slitsomt for de som bor der og som ikke har fått besøk av verken pårørende eller andre. De har heller ikke fått ha sosialt samvær i fellesområdene på avdelingene. De som bor der spiser vel sammen, men de har ikke fått noe påfyll av folk utenfra. Det er jo slitsomt, det er klart det er det (Frivillig).

I Tana/Deatnu ble bygdekafeene stengt ned som en direkte konsekvens av nedstengingen av samfunnet under koronapandemien. Også andre organiserte tilbud som for eksempel Aktivitetssenteret og dagsentrene har holdt stengt på tross av lav smitte i kommunen. For mange eldre har dette betydd at de ikke har kommet seg ut og heller ikke fått det sosiale påfyllet som bygdekafeene og andre aktiviteter har bydd på. Frivillighetssentralen har vært åpen for telefonsamtaler, og i påsken har frivillighetssentralen bidratt med påskeegg og personlige brev til 70 brukere, blant disse, hjemmeboende, eldre på institusjon og andre som ikke har familie i nærheten.

Prosjektleder og leder for Frivillighetssentralen forteller at hele lokalsamfunnet, både voksne, eldre og barn, har engasjert seg for å ta vare på de som har trengt ekstra omsorg under pandemien, og at lokale bedrifter har bidratt økonomisk. Noe av grunnen til dette kan være at folk har fått bedre tid når de fritidsaktivitetene de selv har deltatt i har vært avlyst grunnet korona. Det kan også tenkes at dette har skapt et større behov for sosial kontakt hos de frivillige selv. Det å bidra som frivillig er, som allerede nevnt, givende for både de frivillige og de som mottar den frivillige innsatsen.

I dette kapittelet har vi beskrevet hvordan frivilligheten kan bidra til sosial omsorg og analysert situasjoner som viser til noen av utfordringene knyttet til det å utnytte ressursene som ligger i frivillig innsats. Mange av problemstillingene rundt organisering og koordinering av frivilligheten i Tana/Deatnu og Steigen er også problemstillinger som litteraturen om frivillighet peker på. Slik det kom fram i intervjuene med både lederne for prosjektene i Tana og Steigen, frivillighetskoordinatorer og frivillige, skyldes noen av samordningsutfordringene ikke bare at det frivillige arbeidet ikke er satt i system, men også at frivillig og offentlig omsorg bygger på forskjellige logikker.

Aktivitetskalenderen som prosjektleder i Steigen laget for å gi bedre oversikt over aktivitetstilbudet, samt de elektroniske påmeldingsskjemaene på kommunenes nettsider hvor frivillige kan melde om sin kapasitet og ønske om å bidra, er bare noen av eksemplene på arbeidet som gjøres for å sette frivillighetstilbudet i system. Samtidig er spontanitet og ønsket om å bidra på egne premisser noe av det som kjennetegner frivilligheten og det som oftest kommer i konflikt med offentlige tjenesteyteres behov for rutiner, forutsigbarhet og effektivitet. De frivillige selv opplever at aktivitetene de bidrar til på omsorgsboliger og sykehjem kan være et frisk pust i en monoton hverdag. Å glede andre er en viktig motivasjon for frivillighet. Men som flere av de vi har intervjuet understreker, så har de også stor glede av aktiviteter og relasjoner for sin egen del. Frivilligheten er en viktig aktør i det å skape og levere sosial omsorg, men det trengs bedre koordinering og organisering for å utnytte det potensialet som ligger i frivilligheten.