Aktivitet og fellesskap blant eldre. Erfaringer med sosial omsorg i Steigen og Tana/Deatnu.

Det finnes en rekke norske og internasjonale studier som dokumenterer gode eksempler på det som kan beskrives med begreper som personsentrert omsorg, tilrettelegging for aktivitet og fellesskap eller sosial omsorg (se blant annet Sudmann (2017) for en samling av norske eksempler på aktivitet og fellesskap i eldreomsorgen). Med denne rapporten bidrar vi til det kollektive arbeidet med å samle eksempler på god omsorgspraksis. Vi har lagt vekt på å beskrive eksemplene i detalj for å gi et grundig innblikk i hvordan sosial omsorg kan gjøres i ulike situasjoner.

Våre analyser har vist at enkle og hverdagslige aktiviteter som det å ta en kopp kaffe sammen, lage mat og spise sammen er en viktig form for sosial omsorg. Praktisk hjelp til vasking, påkledning, støttestrømper og høreapparat innebærer også et sosialt møte og en anledning til å observere, lytte og prate. Det er viktig å anerkjenne den sosiale omsorgen som kan og bør inngå i daglige aktiviteter og praktiske arbeidsoppgaver.

I rapporten har vi også løftet fram viktigheten av å gjøre mat og måltider til en aktivitet og arena for sosialt samvær. Selve måltidet utgjør bare en del av dette. Det er like viktig å legge til rette for matlaging som en felles aktivitet. Dette kan omfatte hele prosessen, fra å sette poteter, røyke reinkjøtt og plukke bær, til å skjære opp grønnsaker eller bake brød. I Steigen og Tana/Deatnu er det det å høste, fangste og dyrke lokal mat en viktig del av kulturen og fellesskapet i lokalsamfunnet, og slike aktiviteter er en sentral del av livserfaringene og kompetansen til mange gamle. Å legge til rette for at eldre med ulikt funksjonsnivå får anledning til å ta del i aktiviteten, og på den måten minnes tidligere erfaringer med fiske, potethøsting, bærplukking og så videre, er viktig.

Andre viktige former for aktivitet og fellesskap er dans, balansetrening og turer. Dette er eksempler på aktiviteter som både har fysiske og sosiale aspekter. Å danse har et potensiale for å skape glede, få fram minner og være sammen. Men det er også en form for fysisk aktivitet som kan bidra til å opprettholde funksjoner og eksempelvis bedre søvnkvaliteten. Å gå tur kan organiseres spontant, for eksempel ved at en ansatt tar med en bruker på en tur rundt huset eller en tur på butikken. Men det kan også gjøres som en organisert gruppeaktivitet, som en busstur eller en fisketur. Både spontane og organiserte aktiviteter er viktig, men stiller ulike krav til forberedelse og funksjonsnivå blant deltakerne. Et hovedpoeng fra vårt datamateriale er at også brukere med nokså begrenset funksjonsnivå kan delta på ganske ambisiøse aktiviteter dersom det legges godt til rette og man har tro på den enkeltes evner og de ansvarlige er motiverte og kreative.

Anbefalinger:

• Mat må ikke reduseres til et spørsmål om ernæring. Helse- og omsorgssektoren bør arbeide for å realisere det potensialet mat, måltider og matlaging har som meningsfylt aktivitet og fellesskap blant eldre. Mat har kulturell betydning og mening for den enkelte. Det er viktig å legge til rette for praksiser som knytter seg til den enkeltes historie, erfaringer og kompetanser, og i Tana/Deatnu og Steigen – og sikkert også andre steder – er matproduksjon og matlaging en viktig del av dette.
• Kaffekoppen som symbol for gjestfrihet, samvær og samtale må anerkjennes som omsorgspraksis og arbeidsoppgave.
• Hjelp som defineres som «praktisk bistand» eller «medisinsk behandling» innebærer også et møte mellom mennesker og en relasjon, og i slike situasjoner kan og bør sosial omsorg utøves ved å se, anerkjenne og lytte til den andre.
• Uteaktiviteter – alt fra en tur på butikken til isfisketur – bør prioriteres for de som ønsker det. Aktivitet og fellesskap ute har en egenverdi for mange, og alle bør ha rett til å komme seg ut av huset dersom de ønsker det.

I denne rapporten har vi vist at sosial omsorg må forankres bedre på alle nivå i helse- og omsorgssektoren. Både i Steigen og i Tana/Deatnu synes helse- og omsorgstjenesten å være preget av noe manglende fokus på strukturer, rutiner og systematisk oppfølging av ansatte. Denne situasjonen kan gjøre arbeidsdagen utrygg og gjør det krevende å gjennomføre prosjektarbeid. Det gjelder særlig prosjekter som krever stor grad av koordinering mellom ulike grupper ansatte og ledere, slik tilfellet var i Steigen.

Mangelen på systemer, rutiner og strukturer gjorde det vanskelig å gjennomføre prosjektet i Steigen som planlagt. Utfordringene som prosjektleder møtte gjorde det nødvendig å reformulere forventninger, problembeskrivelser og løsninger. Som Marta Morais-Storz, Nhien Nguyen og Alf Steinar Sætre (2020) har påpekt er slik reorientering en forutsetning for å lykkes med innovasjoner i en situasjon der man kanskje i første runde opplever å mislykkes. I vårt prosjekt ble reorienteringen drevet framover av prosjektleder i tett dialog med forskerkontakten, gjennom den kvalitative samtaleserien. Etter vår vurdering er den kvalitative samtaleserien en metode som styrker muligheten for å lære av feil og løse utfordringer underveis i prosjektet.

Våre analyser har vist at arbeidet med sosial omsorg må skriftliggjøres i alle lokale styringsdokumenter, som arbeidslister, rutinebeskrivelser og stillingsinstrukser. Men rutiner er ikke alltid tilstrekkelig for å styrke den sosiale omsorgen. Ledere på alle nivå må sende tydelige signaler om at sosial omsorg skal prioriteres. Det må ikke bli oppgaver som gjøres i siste rekke dersom man har tid. I en sektor hvor det ofte er mangel på personal og tid, og press på å kutte kostnader, vil «dersom tid» bety at sosial omsorg ikke gjøres eller at ansatte føler seg presset til å gjøre slike oppgaver utenfor arbeidstida.

Anbefalinger:

• Nasjonale myndigheter må stille krav til rapportering og dokumentasjon av sosial omsorg på samme måte som man dokumenterer medisinforbruk og kosthold.
• Sosial omsorg må skriftliggjøres og implementeres i journalsystemer, arbeidslister, rutinebeskrivelser og arbeidsinstrukser i helse- og omsorgstjenestene.
• Prosjektarbeid kan være en måte å sette fokus på aktivitet og fellesskap som har vært et lite prioritert område i eldreomsorgen. Men prosjektarbeid må følges opp både under og etter prosjektperioden for at det skal få varige resultater, og lederne må aktivt støtte opp under prosjektets målsetninger.
• Det må lages systemer for å kartlegge interesser, ønsker og behov blant eldre brukere. Dette bør gjøres på sykehjem, i omsorgsboliger og blant personer som mottar hjemmetjenester. Forebyggende hjemmebesøk blant personer som ennå ikke mottar tjenester bør gjennomføres. Slike samtaler må inkludere et eksplisitt fokus på aktiviteter og fellesskap. Kartlegginger må følges opp ved at man legger til rette for at folk skal få delta i aktiviteter og fellesskap i tråd med sine ønsker.
• Vi anbefaler at «kvalitativ samtaleserie» benyttes som en metode for innovasjon og datainnsamling i samarbeid mellom forskere og offentlige virksomheter. Vi foreslår at man videreutvikler metoden slik at den også kan benyttes til organisasjonsutvikling og ledelse i kommunale organisasjoner.
• Koronapandemien må ikke bli en unnskyldning for å redusere tilbud som handler om aktivitet og fellesskap. Dersom smittevern gjør det nødvendig å redusere enkelte aktiviteter, må det kompenseres med alternative tilbud og løsninger.
• Vi anbefaler at kommunenes helse- og omsorgstjenester legger til rette for aktivitet og fellesskap – for eksempel gjennom dagsentertilbud – også til personer som ikke har demensdiagnose. Nasjonale myndigheter bør vurdere tydeligere føringer for dette.

I denne rapporten har vi vist at det ikke mangler eksempler på gode omsorgspraksiser hvor man legger til rette for aktivitet og fellesskap. Vi har også vist at mangel på strukturer på alle nivå er en viktig hindring for sosial omsorg. Samtidig er det viktig å fremheve at eksempler og strukturer ikke alltid er tilstrekkelig. I kapittelet om kultur for sosial omsorg har vi skrevet fram det kompliserte i å legge til rette for meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner. Ligger den sosiale omsorgen i aktiviteten, eller i relasjonene til dem du gjør det sammen med? Ligger den sosiale omsorgen i å organisere noe, eller i å lytte til andre behov? Eksemplene vi har beskrevet viser spennet mellom det som kan planlegges for og forankres i dokumenter, vedtak og arbeidsinstrukser, og det som handler om mer grunnleggende menneskelige relasjoner, oppmerksomhet, vilje og ønske til å gjøre godt for andre. Oppmerksomhet og andreorientering kan forankres i profesjonsroller, oppgaver og utdanninger, men det handler også om personlige egenskaper, følelse av forpliktelse og også overskudd til å gjøre det sosiale omsorgsarbeidet. Den fintfølende tilnærmingen og oppmerksomheten som i mange sammenhenger er en forutsetning for omsorgsarbeidet, er det ikke så enkelt å forankre i arbeidsinstrukser og lister. Sensitiviteten og lydhørheten som kreves i godt omsorgsarbeid er en kompetanse det tar tid å opparbeide seg og det er ikke noe «hvem som helst» kan gjøre (Driessen 2019: 73-74).

Anbefalinger:

• Vi anbefaler at den kommunale helse- og omsorgssektoren anerkjenner og tar vare på erfarne og kompetente ansatte som har tilegnet seg kjennskap til brukere, lokalsamfunnet, kultur og evnen til å være lyttende og fintfølende i møte med andre. Man bør jobbe på organisasjonsnivå for å utvikle en organisasjonskultur som anerkjenner, verdsetter og utvikler slik kompetanse i fellesskap.
• Vi anbefaler at ledelsen i den kommunale helse- og omsorgssektoren sørger for å rekruttere og beholde en viss andel ansatte som kan språkene som benyttes i lokalsamfunnet, og har kjennskap til kultur og sted. Når man i tillegg gjerne rekrutterer arbeidskraft fra andre steder – enten det er andre land eller andre steder i Norge – er det viktig å legge til rette for god dialog og informasjonsutveksling mellom ansatte med et «innenfrablikk» og et «utenfrablikk» på stedet.
• Det er viktig å legge til rette for at eldre tjenestemottakere kan oppleve selvstendighet og mestring, også når funksjonsnivået er begrenset. Ansatte bør legge til rette for at folk så langt som mulig kan ta aktivt del i hverdagslige gjøremål og organiserte aktiviteter. Dette er viktig med hensyn til både identitet og ivaretakelse av kognitive og fysiske funksjoner.
• Vi anbefaler at man rekrutterer ansatte med ulike profesjoner og fagbakgrunner, og at man har et særlig fokus på å sørge for fagkompetanse når det gjelder aktivitet og deltakelse. Ansatte med slik fagbakgrunn kan ha et særlig ansvar for spesifikke tilbud, koordinering og informasjon om aktivitetstilbud, og for å dele sin kompetanse og erfaring med hele organisasjonen.

Frivilligheten gir et viktig bidrag til sosial omsorg i helse og omsorgssektoren i begge kommunene som deltok i dette prosjektet. Men som vi har vist er det noen utfordringer knyttet til organisering av frivilligheten, og disse utfordringene gjenspeiler innsikter fra eksisterende forskning på frivillighet. Det trengs bedre koordinering og organisering for å utnytte det potensialet som ligger i frivillighetens kraft.

I begge kommuner spiller frivillighetskoordinatoren en viktig rolle. Men det fremstår som helt avgjørende at den som skal koordinere også har en tydelig tilknytning til helse- og omsorgssektoren. I Steigen har prosjektleder, som ansatt i helse- og omsorgssektoren, gjort et viktig arbeid med å koordinere frivilliges aktiviteter og tilbud på omsorgsbolig og avdelinger. I Tana har prosjektleder også ledet frivillighetssentralen, og kombinasjonen av disse to rollene har på mange måter fungert veldig bra.

De frivillige selv opplever at aktivitetene de bidrar til på omsorgsboliger og sykehjem kan være et friskt pust i en monoton hverdag. Å glede andre er en viktig motivasjon for frivillighet. Men som flere av de vi har intervjuet understreker har de også stor glede av aktiviteter og relasjoner for sin egen del.

Anbefalinger:

• Helse- og omsorgssektoren må legge til rette for, koordinere og informere om aktivitetstilbud i regi av frivillige aktører. Folkehelsekoordinator har en viktig funksjon i kommunene. I tillegg er det viktig at en eller flere ansatte i den kommunale eldreomsorgen har et særlig ansvar for å koordinere og legge til rette for aktivitet og fellesskap i regi av frivilligheten.
• Helse- og omsorgssektoren bør ha oversikt over og gi skriftlig og muntlig informasjon til brukere om aktuelle tilbud i lokalsamfunnet.