Aktivitet og fellesskap blant eldre. Erfaringer med sosial omsorg i Steigen og Tana/Deatnu.

I følge Sudmann (2017: 3) er «kunnskapsmangel i tjenestene om positive helsemessige og sosiale effekter av lav til moderat aktivitet en stor utfordring (…) [og] de ansatte må få kunnskap om hvordan dette kan ivaretas gjennom daglige rutiner og samværsformer». Kunnskapsmangel kan nok være tilfelle i mange sammenhenger og for mange enkeltpersoner, all den tid sosial omsorg er så lite prioritert i utdanningene, i nasjonale føring og lokale praksiser. I analysen av våre data ser vi imidlertid tydelig at mange ansatte har stor bevissthet og kunnskap om sammenhengen mellom sosial omsorg, helse og livskvalitet. Ansatte som har deltatt i dette prosjektet synes å ha en tydelig forståelse av at sosial omsorg må være en integrert del av de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Tre ansatte forstod sosial omsorg slik:

• Leder for tildelingskontoret: «Hva jeg tenker når jeg hører ordet, det er jo på en måte den, den sosiale biten tenker jeg. At du blir sett og hørt for mer enn de medisinske behovene du har. At den sosiale biten er en viktig del av den hjelpen vi trenger og den omsorgen vi har behov for».
• Leder for helse- og omsorg i kommunen: «Det er å ivareta det som går utover de vanlige prosedyrene (…). Det går på det mellommenneskelige. Å ivareta hele personen utover det såret de eventuelt har».
• Folkehelsekoordinator: «Sosial omsorg er noe annet enn vaskehjelp. Det handler om sosiale behov, det å ha menneskelig kontakt og dele opplevelser med noen. Det å få besøk av naboen, få lov å fortelle og høre sin egen stemme».

I alle disse eksemplene defineres sosial omsorg som noe annet enn vasking, medisinske behov, det som går ut over «de vanlige prosedyrene». Vasking, sårstell og andre former for praktisk og medisinsk hjelp er tydelig forankret i prosedyrer og rettigheter. Sosial omsorg er gjerne negativt definert, som noe annet enn det vanlige. Forståelsen til disse informantene av hva sosial omsorg er, er nok så lik: Det handler om å bli sett som menneske, å få dekket sosiale behov, det mellommenneskelige, det å ha kontakt med folk i nærmiljøet, få lov til å fortelle og «høre sin egen stemme». Sosial omsorg forstås av informantene som et helt grunnleggende menneskelig behov, som noe som er avgjørende for psykisk og fysisk helse og som må inngå i omsorgsarbeidet.

Skjemaet for kartlegging av interesser blant brukerne, og systematiseringen av slike jevnlige samtaler er et viktig ledd i å lage hverdagspraksiser, rutiner og systemer for sosial omsorg. Men det kreves også at de ansatte evner å spørre og lytte på en måte som gjør det mulig for brukerne å fortelle om og sette ord på sine ønsker og behov. En av de ansatte eksemplifiserte dette med å fortelle om en samtale hun hadde hatt med en stille og tilbaketrukket mann i forbindelse med interessekartleggingen. Hun hadde forklart hvorfor hun ville snakke med han og spurt om han trivdes. Mannen hadde svart at han hadde det godt og avsluttet med et «men» som ble hengene i lufta. Da hun spurte «men hva?» kom det fram at han følte seg ensom og skulle ønske han kunne bestemme selv hva han skulle ha på seg. Dette hadde han ikke tidligere sagt fra til de ansatte om. Hun hadde videre observert mannen og sett at han var dårlig til beins. Derfor hadde hun spurt om han kunne tenke seg å delta på stoltrim. Dette hadde han lyst til. Poenget med historien, fortalte den ansatte, var at det er avgjørende hvordan man stiller spørsmål og hvordan man møter folk. Det å ta seg tid, stille konkrete spørsmål og vente på svarene kan være en forutsetning for få informasjon om hva som er viktig for den enkelte og hvilke ønsker og behov de har.

Utsagnet til den eldre mannen «jeg har det godt, men…» peker på noe av det kompliserte som ligger i det å være avhengig av andre mennesker. Selv om han har det godt, peker utsagnet på at det finnes en annen side av saken, noe som ligger i det lille ordet «men» som blir hengende i lufta. Det er noe som ikke er så bra, men som han kanskje er usikker på om han kan si noe om eller gjøre noe med. Kanskje var han usikker på om han står i posisjon til å klage, eller til å be om noe. Å bo på institusjon innebærer å være avhengig, og dermed at man haver i en posisjon hvor man føler at man får noe som man bør være takknemlig for. Når den ansatte ikke bare spør mannen, men stiller oppfølgingsspørsmål, tar seg tid, observerer og venter på svar som det kanskje tar tid før kommer, så stiller hun seg åpen for svarene hans og for å endre på omsorgspraksisen. I samtalen viste den ansatte vilje til å komme mannen i møte nettopp med å si at hun skulle videreformidle hans ønsker og legge til rette for at hans ønske om å bestemme selv hva han ville ha på seg ble ivaretatt. Dette eksemplet illustrerer at det å aktivt artikulere sine behov ikke nødvendigvis er enkelt. Det krever at man har et bevisst forhold til hva man ønsker og trenger, og at man opplever å ha et sted å sette ord på og formidle dette. Det krever at noen spør, oppriktig lytter etter svarene og er villig til å komme en i møte.

En ansatt i Tana fortalte en historie om da hun jobbet på sykehjem: En av beboerne der var en kvinne som var dement og svært urolig om natta. Hun vandret rundt, ville ikke legge seg og hadde det ikke godt. Det krevde mye ressurser fra de ansatte å roe henne ned og prøve å få henne til å sove, og sovemedisiner gjorde bare situasjonen verre. Kvinna hadde samisk bakgrunn og hadde bodd i gamme da hun vokste opp, fortalte den ansatte. Å sove sammenkrøllet på et reinskinn – tett i tett med andre mennesker – i en liten og mørk bygning var det som var kjent og trygt for henne. På sykehjemmet var det store åpne rom og veggene var hvite, sengetøyet var hvitt. Den ansatte fortalte at hun tok med seg noen reinskinn hjemmefra og la på gulvet på rommet til kvinna. Der la hun seg ned ved siden av henne. Kvinna roa seg ned og sov god. Med denne historien ville den ansatte formidle hvorfor og hvordan kunnskap om lokalsamfunnet og de livene folk der har levd, og kunnskap om enkeltpersoners bakgrunn og historie, er så viktig for jobben i helse- og omsorgstjenesten. Kunnskap og evnen til å sette seg i den andres situasjon gjorde at hun kunne tolke den demente kvinnas behov. Videre hadde den ansatte ressurser og kreativitet til å handle på bakgrunn av dette, og lykkes i å gi omsorg og ivareta kvinnens helse og livskvalitet i en vanskelig situasjon.

I flere sammenhenger påpekte ansatte i Tana at man hadde behov for å rekruttere flere samiskspråklige sykepleiere. En ansatt fortalte:

Det er viktig å påpeke at det å snakke samisk i møte med helse- og omsorgstjenester er en rettighet man har i samisk språkforvaltningsområde (jamfør samelovens § 3.5). Å være gammel og trenge hjelp kan være en sårbar livssituasjon, hvor konsekvensene av å ikke bli forstått blir veldig store. Som de ansatte er inne på, kan det være særlig viktig å kunne snakke og bli forstått på sitt førstespråk når man opplever kognitiv svikt og andrespråket blir vanskelig tilgjengelig eller forsvinner. Det er også viktig å kunne bruke sitt eget språk når man skal sette ord på ting som er vanskelig. For å yte sosial omsorg må man kunne se, spørre og lytte. Da må man kommunisere på et felles språk, i det minste på et grunnleggende nivå. Dette innebærer ikke bare språkkompetanse, men også en grad av kulturforståelse og sensitivitet.

I kapittel 5 har vi beskrevet en rekke eksempler på hvordan sosial omsorg kan gjennomføres i praksis, og fokusert på hendelser hvor man har greidd å skape meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner. Men i datamaterialet har det også dukket opp noen utfordringer i tilknytning til noen av disse aktivitetene. Analysene viser på hvilke måter det som ved første øyenkast ser ut som enkle og gode forslag, likevel kan være krevende å gjennomføre. Her vil vi trekke frem en fortelling som illustrerer hvordan sosial omsorg i praksis kan gjøres, og som viser hvordan tilnærmingen til omsorgsarbeidet kan være nokså forskjellig fra person til person. En av de ansatte vi har intervjuet fortalte om en hendelse ved et sykehjem hun hadde jobbet ved tidligere:

Jeg hadde et møte med beboerne om planting av blomster. Hvilke blomster de ville ha, om de vil være med å plante og hvordan de vil ha det. De var veldig engasjerte og glade. Geranium, stemorsblomster, margeritter, begonia, hengelobelia, det ville folk gjerne ha. De snakka om når man bør plante, hvordan de hadde hatt det hjemme og vi hadde en ordentlig fin samtale om dette. De skulle få bestemme blomster og jeg hadde bestilt voksduker sånn at de kunne få plante selv inne på bordet.

I en senere samtale fortalte hun, med frustrasjon, om hvordan det hadde gått med blomsterplantinga. Hun hadde selv handla inn blomster, jord, voksduker og alt som trengtes, men hadde ikke hatt tid til å gjennomføre aktiviteten. Hun hadde skrevet ned i kalenderen hva hun hadde forberedt, og at nå måtte de kose seg sammen med brukerne og la dette bli en lystbetont aktivitet. Men senere den dagen hadde noen av de andre på avdelinga plantet blomstene på egenhånd. «Jeg ble så fortvilet!», fortalte den ansatte som hadde forberedt blomsterplantingen. Hun hadde prøvd å forklare hva som var tanken med blomsterplanting: Det var en aktivitet beboerne hadde ønsket seg og planlagt, og som de gledet seg til å ta del i. I intervjuet reflekterte den ansatte rundt hendelsen: «De skjønner ikke hva det handler om. Jeg vet at arbeidslistene mangler essensen, nemlig hva som er viktig for brukerne selv».

I dette eksempelet forklarte den ansatte hvordan hun i samarbeid med beboerne har planlagt å plante blomster. Planlegginga, samtalen, minnene og forventningen om å plante blomster hadde stor egenverdi for både prosjektleder og beboerne. Hun hadde deretter handlet inn det nødvendige, og forberedt slik at beboerne selv skulle kunne være med og plante. Hun hadde også skrevet i kalenderen hvordan de andre ansatte skulle følge dette opp. Deretter viser det seg at noen av de ansatte har plantet blomstene, uten å involvere beboerne. Den ansatte vi intervjuet var frustrert fordi noen av de andre ikke hadde sett den sosiale omsorgen som ligger i å planlegge og gjennomføre i fellesskap. Fordi hun har planlagt sammen med brukerne, visste hun noe om hva som var viktig for dem. De ansatte som hadde plantet blomstene alene hadde ikke vært med på planlegginga. Det kan tenkes at de har sett på blomsterplanting som en oppgave, ikke en fellesaktivitet, og at den sosiale omsorgen lå i resultatet fordi blomstene forskjønner omgivelsene og bidrar til et godt miljø. Vi kan ikke vite hva som var intensjonen til de andre ansatte ved informantens tidligere arbeidssted, men eksempelet viser at man kan ha svært ulike forståelser av hva omsorg er og hva som er viktige arbeidsoppgaver.

Et annet viktig poeng med dette eksempelet er det relasjonelle i tilknytning til aktiviteten. Gjennom samtale og konkret forberedelse har den ansatte signalisert at hun er interessert i å gjøre denne aktiviteten sammen. Men det arbeidet hadde ikke de som var på jobb den aktuelle ettermiddagen gjort, og de kan ha signalisert at de hadde det for travelt, og at blomsterplantinga bare var enda en oppgave på lista. I så tilfelle har aktiviteten kanskje ikke samme appell for beboerne. Hvem vil vel belaste andre ved å gjøre hverdagen deres enda mer travel? Aktiviteter er ikke meningsfylte uavhengig av hvem man gjør dem sammen med. Det meningsfylte er minst like mye knyttet til det relasjonelle som selve aktiviteten, og den felles gleden en slik aktivitet kan innebære er en viktig forutsetning for at det skal være noe man har lyst til å gjøre. Informanten avsluttet historien med å påpeke hvor avgjørende det er med kjemi og kontakt mellom bruker og ansatt. Selve aktivitetene kan settes i system, og man kan jobbe systematisk for å skape en felles kultur for sosial omsorg. Men kjemi i mellommenneskelige relasjoner er det vanskelig å forankre i prosedyrer og systemer.

En annen utfordring som flere av de ansatte vi har intervjuet trakk frem, var at det synes å være en holdning blant enkelte om at eldre brukere ikke greier å gjøre ting selv eller delta i aktiviteter og at det derfor ikke var noe poeng i å legge til rette for deltakelse og aktivitet. En av prosjektlederne påpekte at dette var en uheldig holdning som kan være til hinder for sosial omsorg og sa: «En av de andre ansatte hadde sagt at brukerne ikke greier det uansett. Men det handler om at når vi ikke legger til rette, så greier ikke brukerne noe. Men dersom vi legger til rette, så kan de». En annen ansatt i organisasjonen fortalte et eksempel som viser at eldre selv kan ha internalisert holdningen om at de ikke greier noe lenger: «Mange vil ikke prøve og man må motivere veldig mye. I alle fall i starten, før de får troen, prøver og finner ut at de faktisk får det til. Vi har hatt veldig mange som har sagt ´tenk at jeg klarte å bake det her, at jeg har fått det her til nå´.» Denne ansatte uttrykte en bevissthet om at flere har mistet troen på egne evner, men velger å motivere heller enn reprodusere antakelsen om manglende evner.

I prosjektgjennomføringen i Tana har man investert mye tid i å gjøre bygdekaféene kjent i lokalsamfunnet og for aktuelle deltakere. Prosjektleder har formidlet i lokalavisa og på sosiale media. Å organisere skyss for de som trenger det har også vært et viktig og tidkrevende arbeid. Vissheten om at det finnes et arrangement og egnet skyss, for eksempel en bygdekafe hvor man har tilbud om å bli hentet, trenger imidlertid ikke være nok til at man deltar. Prosjektleder har derfor investert tid i å ringe til folk å fortelle og invitere, og har erfart at for noen kan det å bli personlig invitert være en forutsetning for å delta.

Flere av deltakerne i dette prosjektet har snakket om hvordan det å bo i små lokalsamfunn der man kanskje kjenner de fleste, betyr at man gjerne har mange ulike roller overfor de samme personene. Man kan kjenne noen som bruker, nabo, bestemor til en av ens egne barns lekekamerater, som en del av ens egen slekt, eller som en del av en familie som har bodd i bygda i alle år. Kjennskapen til stedet og menneskene som bor der kan være viktig for å se folk i lys av deres historie og de relasjonene de inngår i. Dette kan også handle om å forstå gamle konfliktlinjer, og ta høyde for disse når man organiserer aktiviteter og sammenkomster. Flere av de ansatte vi har intervjuet har beskrevet slik kunnskap om stedet og relasjonene som en stor styrke og en viktig forutsetning for jobben.

Datamaterialet vi har analysert i dette prosjektet har vist hvordan språk- og kulturkompetanse kan være en forutsetning for å danne relasjoner med enkelte av brukerne. En ansatt fortalte at det bare var hun som fikk stelle en av brukerne, og hun begrunner dette med at hun har språk- og kulturkompetanse, og vet noe om miljøet og stedet og livet til den aktuelle brukeren. For mange eldre med samisk og kvensk bakgrunn kan tilliten til det offentlige være lav. Det at ansatte har språk- og kulturkompetanse kan være helt nødvendig for å gi hjelp eller for å få til et aktivitetstilbud hvor folk kjenner seg velkommen.

Når vi etablerer relasjoner til andre mennesker - gjennom å se, lytte, anerkjenne og hjelpe noen over lang tid – skaper det gjerne en følelse av forpliktelse. Det gjelder også i profesjonelle relasjoner, som relasjonen mellom brukere og ansatte. Det relasjonelle synes å være en forutsetning for å yte det Kitwood har kalt personsentrert omsorg. Relasjonelle forpliktelser slutter imidlertid ikke ved arbeidsdagens slutt. Innenfor omsorgsforskningen er omsorgsarbeid av denne grunnen beskrevet som «grenseløst». Ansatte vi har intervjuet har satt ord på hvordan omsorgsarbeidet og de relasjonelle forpliktelsene strekker seg ut over arbeidstida. En ansatt fortalte: «Jeg kan finne på å stikke innom om jeg får en uro på at noe er galt». Hun fortalte om en gang hun hadde kjørt forbi huset til en bruker og sett at rullegardinene var nede på et tidspunkt de ikke pleide å være det. Hun hadde kommet seg inn i huset og fant personen bevisstløs på gulvet og fikk ringt etter hjelp. I dette tilfellet ble følelsen av forpliktelse ut over arbeidstida et spørsmål om liv og død.

Det med å ta ansvar også utenfor arbeidstida er komplisert. Samtidig beskrev den samme ansatte også en veldig aktiv form for oppmerksomhet når hun var på jobb. Hun fortalte at hun gjerne visste hva brukerne trengte før de sa noe, fordi hun kjente dem så godt. Hun bygget tillit i relasjonen ved å se folk og komme deres behov i forkjøpet. Sosial omsorg innebærer en form for menneskelighet, empati og oppmerksomhet rettet mot andre som kan være vanskelig å avgrense til arbeidstiden.

En annen ansatt fortalte: «Jeg har også tatt med folk privat på aktiviteter. Fritida er ikke så dyr at jeg ikke kan ta et gammelt menneske med». For akkurat denne ansatte synes dette å være et valg som ikke koster henne mye, og som gir glede for henne ved å glede andre. En annen ansatt fortalte: «Flere av hjemmehjelpene er flinke, og de setter seg ned for å ta en kaffe selv om det går på privattida». Dette utsagnet kan tolkes dithen at det å være flink i jobben innebærer å strekke omsorgsansvaret og forpliktelsene ut over arbeidstida. Det kan være problematisk dersom det skapes en kultur i virksomheten for at det å bygge relasjoner, ta seg tid til en samtale eller ta med brukere på meningsfylte aktiviteter er noe man gjør på fritida. Poenget til de ansatte, slik vi fortolker samtalene med dem, syntes ikke å være at dette er noe ansatte skal og bør gjøre. Men det fullt mulig at organisasjonen og enkeltansatte tilrettelegger for meningsfylte aktiviteter innenfor arbeidstida og det kan og bør organiseres som en del av den daglige drifta.

I dette kapittelet har vi analysert fram hendelser og situasjoner som viser noe av det kompliserte i å legge til rette for meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner. Eksemplene vi har beskrevet har nokså ulik karakter, men en fellesnevner er at de har et ubesvart spørsmål knyttet til seg: Ligger den sosiale omsorgen i det å organisere eller ta initiativ til aktiviteter, eller ligger den sosiale omsorgen i eldres (og ansattes felles) samvær og felles opplevelse av aktiviteten? Aktiviteter kan oppleves som meningsfylte for eldre, eller ikke. De kan utgjøre en opplevelse av felles sosiale erfaringer med andre, eller ikke. De kan være ønskede aktiviteter, eller ikke. Kanskje ligger ikke den sosiale omsorgen i det å organisere meningsfylte aktiviteter i seg selv – selv om den kan gjøre det. Den sosiale omsorgen kommer kanskje snarere til syne i eksempelet med den ansatte som spør og lytter til hva den eldre mannen på institusjon ønsket seg. Han vil gjerne velge klærne sine selv, og han vil delta på trim. Han har dermed et ønske om å delta på en meningsfylt aktivitet, men den sosiale omsorgen som den ansatte yter, handler like mye om å spørre ham hva han vil og lytte etter svaret, som å legge til rette for selve aktiviteten.

Eksemplene vi har beskrevet her viser også spennet mellom det som kan planlegges for og forankres i dokumenter, vedtak og arbeidsinstrukser, og det som handler om mer grunnleggende menneskelige relasjoner, oppmerksomhet og vilje og ønske til å gjøre godt for andre. Oppmerksomhet og andreorientering kan forankres i profesjonsroller, oppgaver og utdanninger, men det handler også om personlige egenskaper, følelse av forpliktelse og også overskudd til å gjøre dette sosiale omsorgsarbeidet.

Å ta vare på erfarne og kompetente ansatte er derfor noe av det viktigste ledere i helse- og omsorgssektoren kan gjøre for å ivareta den sosiale omsorgen. Det er mulig å jobbe på organisasjonsnivå for å utvikle en kultur som anerkjenner, verdsetter og utvikler slik kompetanse i fellesskap.