Aktivitet og fellesskap blant eldre. Erfaringer med sosial omsorg i Steigen og Tana/Deatnu.

I dette prosjektet trekker vi på et stort kvalitativt datamateriale bestående av en rekke ulike typer data samlet i samarbeid med de to deltakerkommunene. Datamaterialet består av individuelle intervjuer med ansatte i kommunene, gruppeintervjuer med ansatte, intervjuer med frivillige, feltnotater, møtereferater, en brukerundersøkelse og en rekke dokumenter, herunder brev/e-brev, anonymiserte kommunale vedtak og dokumenter utviklet av prosjektleder i en av kommunene for å etablere bedre rutiner i eldreomsorgen. Den mest omfattende datakilden er likevel referater fra det vi har kalt «kvalitativ samtaleserie». Kort fortalt har det gått ut på å organisere faste samtaler mellom en forsker og hver og en av de kommunale prosjektlederne, og hvor referater fra samtalene benyttes som data (se punkt 3.4.) Samlet sett gir dette datamaterialet et rikt og detaljert innblikk i gjennomføringen av de kommunale prosjektene, og en inngang til en dyp forståelse av mer generelle prosesser og innsikter i hvordan sosial omsorg kan ivaretas i helse- og omsorgssektoren i Norge. Tabellen under viser en oversikt over de ulike datakildene vi bygger denne rapporten på:

I dette prosjektet har vi gjennomført 15 kvalitative intervjuer (individuelle intervjuer og gruppeintervjuer) med ulike grupper ansatte og frivillige i kommunene (se tabell over). Deltakerne ble rekruttert ved hjelp av prosjektleder som foreslo aktuelle intervjudeltakere ut fra deres rolle i den kommunale eldreomsorgen. Prosjektlederne sørget for at aktuelle deltakere fikk informasjon om prosjektet og innhentet tillatelse til at forskergruppen kunne kontakte dem. På bakgrunn av dette ble det laget konkrete intervjuavtaler mellom dem og forskerne.

Alle informantene fikk grundig informasjon om prosjektet og hva det innebærer å delta, og samtykket til deltakelse. For de fleste intervjuene ble det gjort lydopptak som senere ble transkribert, men i noen tilfeller ble det utelukkende skrevet notater underveis. De fleste intervjuene ble gjennomført på Teams eller telefon. Forskerkontakten for Tana (Bjørg Eva Skogøy) var på feltarbeid i mars 2020 og fikk gjennomført intervjuer ansikt til ansikt før nedstengningen var et faktum.

Som det fremgår av tabellen over inkluderer datamaterialet en rekke ulike typer tekstdokumenter, herunder rutinebeskrivelser, møtereferater, refleksjonsnotater, informasjonsskriv og korrespondanse. Noen av disse er produsert av forskergruppen, mens andre dokumenter er laget av og tilgjengeliggjort av de kommunale prosjektlederne eller andre ansatte i organisasjonen. Mange av disse er offentlige dokumenter, og andre dokumenter er arbeidsdokumenter, referater og korrespondanse som prosjektlederne i kommunene har utarbeidet eller tatt del i. De dokumentene som prosjektlederne har tilgjengeliggjort og som ikke er av offentlig karakter, er anonymisert før de ble tilgjengeliggjort for forskergruppen. Dokumentene er produsert og samlet inn gjennom hele prosjektperioden, ofte i kjølvannet av de kvalitative samtaleseriene mellom prosjektledere og forskerkontakter.

Et sentralt prinsipp for arbeidet med dette prosjektet har vært at forskerne ikke bare har hatt som formål å undersøke, dokumentere og evaluere utviklingsprosjektene i Steigen og Tana, men også fungere som en støtte for prosjektlederne i de to kommunene. Følgeforskning har gjerne som mål å forbedre praksis gjennom kontinuerlig dialog mellom forskerne og ulike aktører (se for eksempel Baklien 2004: 218-21; Olsen med flere 2002). I dette prosjektet har vi utviklet en metode for denne type samarbeid mellom forskere og kommunalt ansatte som vi har valgt å kalle «kollektiv samtaleseie». Disse har som nevnt hatt to overordnede formål: 1. Å støtte prosjektgjennomføringen og 2. Produsere forskningsdata.

I skrivende stund er det gjennomført nærmere 60 slike samtaler, og de pågikk i en lengre periode etter at de kommunale prosjektene ble avsluttet i henholdsvis 2020 og 2021. Helga Eggebø har fungert som forskerkontakt for Steigen kommune og hatt fast ukentlig møtetidspunkt med prosjektleder Ann Rita Vestvatn fra januar 2019 til høsten 2020. Senere fortsatte samtalene med lavere møtefrekvens. Bjørg Eva Skogøy har vært forskerkontakt for Tana/Deatnu, og har hatt faste samtale med prosjektleder Mariann Johansen Lindi omtrent annenhver uke. På grunn av foreldrepermisjon og sykmelding har også Trond Bliksvær fungert som forskerkontakt for Steigen og Helga Eggebø for Tana/Deatnu

Samtalene er dokumentert i form av møtereferater som stort sett har vært på 1-2 sider, men også opp mot 4 sider i noen tilfeller. I løpet av disse samtalene har de kommunale prosjektlederne fortalt i detalj om prosjektgjennomføringen og det daglige arbeidet i tjenestene, gitt løpende vurderinger av status i prosjektarbeidet og fått luftet utfordringer, tanker og følelser knyttet til prosjektet. Forskerne på sin side har skrevet grundige notater fra samtalene, lyttet, stilt spørsmål, kommet med tilbakemeldinger og prøvd å bidra med pågangsmot og løsninger i kommunenes pågående innovasjonsarbeid. Samtalene har hatt noe ulik struktur i de ulike relasjonene. I noen tilfeller har det vært snakk om nokså strukturert redegjørelse for hva som har skjedd siden sist og hva som er planlagt fremover, dokumentert i et relativt kortfattet referat. I andre tilfeller har prosjektlederne fortalt i detalj om hendelser, relasjoner, møter og aktiviteter i arbeidshverdagen, og forskerkontakten har skrevet løpende referat som ligger så tett opp til den fortellende, muntlige samtalen som mulig.

Etter vår vurdering utgjør referatene fra de kvalitative samtaleseriene et rikt datamateriale som er godt egnet til å dokumentere og evaluere gjennomføringen av de kommunale prosjektene. For det første er det et omfattende datamateriale som gir innblikk i prosjektgjennomføringsprosessen fra start til slutt, og dessuten etter at de kommunale prosjektene ble avsluttet. Dette gir en helt annen oversikt over utviklingen i prosjektene over tid enn forskerne ville fått dersom man hadde gjennomført noen kvalitative intervjuer med prosjektlederne i ulike deler av prosjektfasen. For det andre utgjør referatene et etnografisk datamateriale i den forstand at de inneholder rike og detaljerte skildringer av for eksempel dagligdagse hendelser i omsorgsboligene, møter mellom prosjektleder og andre ansatte eller brukere og aktiviteter og relasjoner på bygdekafeene. Referatene fra de faglige samtalene har form av en blanding mellom feltnotat og intervju. Denne typen etnografiske beskrivelser, som forskergruppa har fått tilgang til gjennom prosjektledernes observasjoner og gjenfortellinger, kunne ikke vært innhentet på annen måte under pandemien. Men også i situasjoner der det er mulig å gjennomføre ordinære feltarbeid med observasjoner, så tror vi likevel at kvalitative samtaleserier kan være et godt alternativ eller supplement til at forskerne selv observerer. Man må selvsagt ha med i tolkningen at dette er en gjenfortelling av observasjoner, som igjen fortolkes av forskeren. Men etter vår erfaring er dette ekstra leddet med fortolkning ikke til hinder for at dataene er verdifulle.

En annen side ved de kvalitative samtaleseriene er at vi har opparbeidet gjensidig tillit og betydningsfulle relasjoner mellom prosjektledere og forskerkontakter. Det at vi har snakket med hverandre såpass ofte over tid har selvsagt også gjort at vi er blitt kjent og har en forståelse for hverandres arbeid, erfaringer og tenkemåter. I tillegg til det faglige innholdet har samtalene også – slik som samtaler gjerne har – en start og en slutt hvor vi har fortalt litt kort om vårt eget liv og hvordan det går. Vår opplevelse har vært at denne relasjonsbyggingen har vært viktig for den gjensidige følelsen av forpliktelse og motivasjon i prosjektarbeidet. Det har kanskje også gjort det lettere for de kommunale prosjektlederne å ta del i arbeidet med å fortolke situasjoner og data, og å delta i analyseprosessen (se punkt 3.5).

En viktig forutsetning for at de faglige samtalene har pågått over så lang tid, er at begge parter har opplevd å ha utbytte av samtalene. Som en del av analyseprosessen skrev alle som hadde deltatt i faglige samtaler et lite notat om hvordan man hadde opplevd disse samtalene, hva man hadde fått ut av det og hva som eventuelt kunne vært bedre. Her fremkom det en enighet om at samtalene ble opplevd som meningsfylte. Forskerkontakten har kunnet bidra med fagkunnskap fra forskningsfeltet og et utenfrablikk på organisasjonen og arbeidet. Videre har forskerne fått et rikt datamateriale og en god relasjon til samarbeidspartnere. Prosjektlederne på sin side har gitt erfaring og innsikt fra sin arbeidsdag i form av datamateriale til prosjektet, og fått faglig og personlig støtte i arbeidet, og en god relasjon til samarbeidspartnerne i prosjektet.

På bakgrunn av de erfaringene vi har gjort oss vil vi anbefale kvalitativ samtaleserie som en egnet metode for datainnsamling i følgeforskningsprosjekter og forskningsprosjekter som innebærer et samarbeid med forskere og ansatte i andre typer virksomheter. Slik vi ser det er slike kvalitative samtaleserier en konkret og nyttig måte å gjøre «samforskning» på. I vårt prosjekt har de kvalitative samtaleseriene foregått mellom kommunale prosjektledere og forskere. Basert på de erfaringene vi har gjort oss vil vi foreslå at slike kvalitative samtaleserier også kan benyttes i andre sammenhenger og relasjoner. Eksempelvis kunne man etablert slike langvarige relasjoner mellom kommunale ledere og forskerkontakter. Det kommer selvsagt an på hva som er formålet med det aktuelle prosjektet, men vi tror at en ekstern samtalepartner kan tenkes å være nyttig for ledelsesnivået, særlig i situasjoner der den daglige driften er så krevende at det er mer utfordrende å holde tråden i de lange linjene, slik som tilfellet til tider har vært i både Steigen og Tana i løpet av prosjektperioden.

Analysearbeidet har vært en pågående prosess gjennom hele prosjektperioden. De kvalitative samtaleseriene vi har beskrevet over var en viktig arena for felles refleksjon og analyse i samarbeid mellom de kommunale prosjektlederne og forskerkontaktene. Forskergruppen hadde også jevnlige samtaler underveis i denne datainnsamlingsprosessen om hvordan samtaleserien kunne analyseres som data og hvilke foreløpige funn vi ønsket å forfølge videre utover i prosessen. Et gjennomgangstema i de tidlige analytiske diskusjonene var betydningen av det samiske i helse- og omsorgssektoren og utfordringer med implementering av prosjektarbeid i kommunale organisasjoner, og disse tematikkene har vist seg å bli sentrale i rapporten. Ettersom datainnsamlingen har foregått over en så lang periode i dette prosjektet, har det vært gjort et større analytisk tankearbeid under datainnsamlingsprosessen.

Før jul 2020 var det meste av datamaterialet samlet inn, selv om samtaleseriene fremdeles pågikk, og i januar 2021 samlet vi prosjektgruppen til en felles analyseworkshop. På analyseworkshopen benyttet vi «kollektiv kvalitativ analyse» (Eggebø 2020c). Metoden har fire trinn: Felles gjennomgang av datamaterialet, 2) temakartlegging, 3) temagruppering og 4) disposisjon og arbeidsplan.

Det videre analysearbeidet har foregått som en del av skrivearbeidet. En betydelig del av skrive- og analysearbeidet har vært organisert gjennom felles skriveseminarer. Denne måten å jobbe på er utviklet av Eggebø og Stubberud i forbindelse med tidligere samarbeidsprosjekter (Eggebø 2020a). Et siste viktig trinn i analyseprosessen har vært to seminarer med samarbeidspartnere i kommunene der forskergruppen har lagt fram foreløpige funn og fått innspill og kommentarer til framlegg og rapportutkast.

I analysene av datamaterialet fra dette prosjektet har vi valgt å vektlegge detaljerte beskrivelser av hendelser og samhandling i hverdagen i helse- og omsorgssektoren. Driessen har argumentert for viktigheten av å studere hverdagspraksiser i omsorgssituasjoner, og løfte fram eksempler man kan lære av. På denne måten kan forskningen bidra til å styrke omsorgspraksiser som tilrettelegger for gode liv. Som Driessen har påpekt er omsorgsarbeid ofte er undervurdert, både sosialt og økonomisk. Det tas gjerne for gitt og ansees som noe «hvem som helst» kan gjøre. Nettopp derfor er det så viktig å sette ord på den erfaringen, kunnskapen og kompetansen som undervurderes og ofte ikke artikuleres (Driessen 2019: 8-23).

Koronapandemien har påvirket dette prosjektet i betydelig grad. Forskerkontakt for Tana var på feltarbeid i Tana den 11. mars 2020 da hele Norge stengte ned, og fikk kjenne på kroppen hvordan denne ekstraordinære situasjonen fikk umiddelbare konsekvenser for lokalsamfunnet i Tana og alle planlagte prosjektaktiviteter. Feltarbeidet ble selvfølgelig avbrutt, og det var store utfordringer knyttet til å komme seg hjem. Bygdekafeene i Tana ble umiddelbart stengt ned og det samme ble dagsenteret i Steigen. Sykehjemmene ble stengt for besøk og det ble også gjort endringer i tilbudet av hjemmetjenester og organisering av disse. Den pågående pandemien medførte at mange av de tiltakene prosjektet søkte kunnskap om, for eksempel bygdekafe, aktiviteter organisert av frivillige lag, dagsentertilbudet, aktivitørs arbeid ble stengt i en eller flere perioder. Når aktivitetene etter hvert åpnet opp igjen var det også med forskjellige begrensninger og tilpasninger.

I tillegg til de åpenbart dramatiske konsekvensene for kommunenes helse- og omsorgstjenester, har koronapandemien også påvirket datainnsamlingen og forskningsprosessen. Feltarbeid har ikke vært mulig å gjennomføre, utenom det som foregikk under nedstengningen. Det planlagte hospiteringsprogrammet for de kommunale prosjektlederne – hvor de som en del av forskningsprosjektet skulle hospitere i hverandres kommuner – kunne heller ikke gjennomføres. De aller fleste møter i forskergruppa og med forskerne og kommunene har vi vært nødt til å gjennomføre digitalt. Både form og antall intervjuer ble også begrenset av koronasituasjonen. Dersom forskerkontaktene hadde hatt mulighet til å reise til Tana og Steigen som planlagt og gjennomføre intervju der, hadde det gitt verdifull innsikt som vi syns det var leit å gå glipp av. Når det gjelder intervjuer, så er det lettere å kommunisere og fange opp ikke-verbale signaler når man møtes ansikt til ansikt. Men i likhet med alle andre forskningsprosjekt som er gjennomført under og i kjølvannet av koronapandemien var vi nødt til å tilpasse oss situasjonen. Etter vår vurdering har det i de fleste tilfellene fungert helt greit å gjennomføre intervjuer på telefon og på Teams.

Både kommunene og forskergruppa har lykkes bra med å være pragmatiske og tilpasningsdyktige i forhold til de stadig skiftende retningslinjene knyttet til den pågående smittesituasjonen. Situasjonen har vært særlig krevende for prosjektkoordinatorene i kommunene, som har vist stor omstillingsevne og kreativitet knyttet til å få gjennomført prosjektet på best mulig måte tross svært krevende omstendigheter. Den vanskelige situasjonen som pandemien utgjør for oss alle har på noen måter også presset oss til nytenkning. De faglige samtalene som er beskrevet i avsnittet over har nok fått en viktigere rolle i datainnsamlingen enn det kanskje ellers ville hatt. Nettopp på grunn av dette metodiske grepet har vi fått tilgang til den type grundig innsikt og etnografiske beskrivelser – om enn andrehånds – fra det daglige arbeidet i kommunene, selv om ordinært feltarbeid ikke kunne gjennomføres.

Prosjektet er meldt til NSD – Norsk senter for forskningsdata (prosjektnummer 932692). Alle deltakere i prosjektet har fått muntlig informasjon om prosjektet både fra prosjektkoordinator og fra forsker. Muntlig informasjon om prosjektet ble gitt både ved første kontakt (via telefonhenvendelse) og før selve intervjuet. I tillegg har alle deltakere fått skriftlig informasjon om prosjektet og signert samtykkeerklæring i henhold til krav om informert samtykke. Alle data lagres forsvarlig på passordbeskyttet område som bare forskergruppen har tilgang til. Når prosjektet avsluttes sendes data – hvorav noe i personidentifiserbar form – til arkivering hos NSD. Dette har vi informert om i informasjonsskrivet til deltakerne og det er gitt samtykke.

I de kvalitative samtaleseriene med de kommunale prosjektlederne har vi fått informasjon om tredjepersoner. I referatene har vi, av personvernhensyn, ikke skrevet ned direkte personidentifiserende opplysninger om tredjeperson. Disse samtalene er det ikke gjort lydopptak av, og på denne måten har vi sikret at det ikke registreres personidentifiserende opplysninger om tredjeperson.

Prosjektets organisering byr på noen utfordringer knyttet til indirekte personidentifiserbare opplysninger. Prosjektet er et offentlig samarbeidsprosjekt som eies av Steigen kommune. Det har derfor ikke vært verken mulig eller hensiktsmessig å anonymisere kommunene som deltar i prosjektet. Både Tana og Steigen er kommuner med få innbyggere og små forhold, og derfor er det alltid fare for at enkeltpersoner som har deltatt i prosjektet på ulike måter kan gjenkjennes av folk som kjenner lokalsamfunnet. Særlig gjelder dette for prosjektlederne og ledelsen i kommunene. Dette er personer som er godt kjent i lokalsamfunnet og mange vil være kjent med hvem det er som har disse rollene. Prosjektlederne har samtykket til at det i mange tilfeller går fram av teksten hvilken prosjektleder som er sitert, og at de derfor vil kunne gjenkjennes i rapporten.

I mye av den kvalitative forskningen på eldreomsorg har man intervjuet ansatte, ledere og pårørende. Noen ganger blir personer som selv er blitt gamle og trenger omsorg også intervjuet. Andre ganger får ansatte, ledere og pårørende snakke på vegne av eldre brukere. Det handler i noen tilfeller om at det er lettere å rekruttere og snakke med ansatte og pårørende. Personer som lever med demens, for eksempel, vil ikke alltid ha formell samtykkekompetanse og da kreves samtykke fra pårørende for deltakelse. Intervju som metode vil uansett komme til kort dersom man ønsker å inkludere perspektivene til de av oss som av ulike grunner, for eksempel langt fremskreden demens, ikke er i stand til å sette ord på erfaringer og fortelle fortellinger (Driessen 2019: 16-17). Annelieke Driessen (2019) har argumentert for at etnografisk feltarbeid er en egnet og viktig metode til å studere omsorgspraksis, særlig når forskningen skal inkludere personer med demens. Det er en faglig vurdering vi deler. Men å gjøre observasjoner innenfor omsorgsinstitusjoner, som sykehjem, omsorgsboliger og dagsenter, kan være krevende. Ikke bare er det steder hvor det kreves stor varsomhet for å utøve etisk forsvarlig forskning, men det kan også være vanskelig å få de nødvendige godkjenningene fra institusjoner som REK og NSD. Da vi utarbeidet dette prosjektet hadde vi likevel vurdert det som både faglig viktig og praktisk mulig å gjøre noe feltarbeid i Steigen og Tana. Men som vi allerede har påpekt, ble dette umulig på grunn av koronapandemien. På grunn av pandemien gjennomførte vi heller ikke intervjuer med eldre tjenestemottakere. Ansikt-til-ansiktmøter og deltakende observasjon var utelukket på grunn av nedstenging, reiserestriksjoner og smittevern, og intervjuer på Teams eller telefon ble ikke ansett som hensiktsmessig til dette formålet.

I dette prosjektet består derfor datamaterialet av samtaler med ansatte, ledere og frivillige i helse- og omsorgssektoren. Det har vært både praktiske og faglige grunner til at det ble sånn, men det er likevel ikke uproblematisk: Ved å ikke inkludere dem av oss det faktisk gjelder når man forsker på aldring og omsorg – i form av intervjuer eller deltakende observasjon – risikerer vi å reprodusere andregjøring og umyndiggjøring som gjerne er fremtredende i diskurser om aldring (Higgs og Gilleard 2014). Når det er sagt er det viktig å understreke at dette forskningsprosjektet bygger på en omfattende studie hvor hoveddelen av datamaterialet bestod av kvalitative dybdeintervjuer med personer som selv er blitt gamle og mottok omsorgstjenester, nemlig «Ageing at home». Her ble de eldres egne perspektiver det viktigste fokuset i analyser og formidling fra prosjektet. I «Aktiv og meningsfylt hverdag» har vi har tatt tak i nettopp det som ble løftet fram i intervjuene med mange av de eldre, nemlig at savner å bli sett som en person, og tilrettelegging for meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner. Datamaterialet fra «Ageing at home» har hele tiden vært et viktig bakteppe for analysene i «Aktiv og meningsfylt hverdag».