Aktivitet og fellesskap blant eldre. Erfaringer med sosial omsorg i Steigen og Tana/Deatnu.

Det å ta en kopp kaffe sammen er eksempelet som nevnes oftest i beskrivelser av og diskusjoner om sosial omsorg. Som en av de ansatte vi intervjuet formulerte det: «Mange ansatte driver med sosial omsorg, uten å bruke det ordet. Det er mye god medisin over en kopp kaffe ved kjøkkenbordet». Det å ta en kopp kaffe sammen er en sosial handling. Det innebærer at to eller flere mennesker tilbringer en stund i fellesskap. Selv om man også kan være sammen i taushet, symboliserer gjerne kaffekoppen at man snakker sammen, forteller og lytter til den andre. Implisitt handler det å ta en kopp kaffe sammen derfor om relasjonsbygging og om å bli sett som menneske. Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen har beskrevet kaffekoppen som et viktig sosialt lim i Norge. Det å invitere på kaffe er den vanligste formen for gjestfrihet. Å «ta en kaffe» er et uttrykk for å slappe av og prate hyggelig sammen (Eriksen 1998).

I de ansattes beskrivelser av sosial omsorg er det gjerne en hjemmesykepleier, en helsefagarbeider eller en hjemmehjelp som har tid eller tar seg tid til å ta en kopp kaffe sammen med den man yter omsorgstjenester for. Eksempelvis er det vanlig at hjemmehjelpene setter seg ned og drikker en kopp kaffe sammen med brukeren. For mange er kaffekoppen kanskje blitt en selvsagt del av arbeidshverdagen, men det er viktig å løfte fram at det å ta en kopp kaffe kan være en svært viktig del av omsorgsarbeidet. Som en av de ansatte sa: «Det er veldig behov for at noen setter seg ned og prater med de [brukerne]».

Som Munkejord, Schönfelder og Eggebø (2018) har vist i en artikkel om hjemmehjelpens sosiale omsorgsarbeid, kan noen brukere være mer opptatt av å ta en kopp kaffe med hjemmehjelpen enn av vaskingen, som er den vedtaksfestede tjenesten som skal utføres. For de ansatte kan praten over kaffekoppen innebære en pause i det praktiske arbeidet og et fint sosialt møte i løpet av arbeidshverdagen. Men det kan også være en anledning til å få informasjon om brukerens helsetilstand og behov. Invitasjonen til samtale, som kaffekoppen symboliserer, kan gi en person rom til å fortelle om hvordan man har det og hva man har behov for. På denne måten kan det sees på som en essensiell del av omsorgsarbeidet. Likevel er det flere ansatte blant dem vi har intervjuet som fortalte at arbeidshverdagen er organisert slik at det ofte ikke er tid til å sette seg ned og ta en kaffe sammen med brukerne, og denne tidsmangelen er også dokumentert i annen helse- og omsorgsforskning (se for eksempel Berge og Jørgensen 2016).

På en kafé serveres det gjerne kaffe, men ordet kafé viser like mye til det sosiale aspektet som Eriksen (1998) beskriver. Kaféen er et sosialt møtested, det er et sted hvor man går for å treffe folk og ha det hyggelig sammen. I det kommunale prosjektet «Aktivitetstiltak for å motvirke ensomhet og passivitet» i Tana, er bygdekaféene det bærende elementet i prosjektet. Her ligger den sosiale omsorgen i å organisere møtesteder, for på denne måten å legge til rette for meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner. Som vi har beskrevet i kapittel 3 foregår det en hel masse annet enn prat og kaffedrikking på disse møtestedene, som balansetrening, lassokasting og allsang. Møtestedet har dessuten ofte vært ute, i en lavvo, rundt et bål eller på tur med kaffe på termos, og ikke inne i et typisk kafélokale. Men begrepet «kafé» er forståelig for de fleste som en metafor for et sosialt møtested med lav terskel, hvor det i utgangspunktet ikke kreves annet enn at man ønsker å sette seg ned og drikke kaffe sammen med andre.

I vårt datamateriale er det også mange andre kaféer som synes å ha en viktig betydning som møtested, for eksempel Røde Korskaféen, Seniorkafé og kafeen «Lefspia» i Steigen. I artikkelen «Helsefremming over kaffekoppen» (2016) beskriver Dag Magne Berge og Else Jørgensen en bydelskafé for eldre som et vellykket helsefremmende tiltak i en norsk kommune. De viser at kaféen har høye besøkstall, har en viktig helsefremmende effekt og er lite ressurskrevende. Likevel har ikke driften blitt institusjonalisert, og det henger sammen med at kommunen ikke er villig til å sette av nødvendige ressurser. Forfatterne forklarer dette med at helsefremmende arbeid i form av tilrettelegging for meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner er lavt prioritert i helsesektoren i Norge.

I Stortingsmeldingen «Leve hele livet» (Meld. St. 15 (2017 –2018)) er mat og måltider ett av reformens fem prioriterte innsatsområder, på lik linje med aktivitet og fellesskap. I denne meldingen påpekes det at manglende sosialt fellesskap rundt måltidene er en viktig begrensning i dagens eldreomsorg. Våre data viser at det å lage mat sammen og spise sammen kan være en meningsfylt aktivitet som skaper sosiale møter. Det er tydelig at innsatsområdet «mat og måltider» og «aktivitet og fellesskap» kan være to sider av samme sak og bør sees i sammenheng med hverandre. I likhet med kaffekoppen kan måltidet innebære at man tar en pause og setter seg ned og snakker sammen. Det handler om fellesskap like mye som næringsinntak.

I vårt datamateriale er det å stelle i stand vafler til kaffen en vanlig fellesaktivitet på kafeer, dagsenter, omsorgsboliger og sykehjemsavdelinger. Som en av de ansatte sa «Det enkle er ofte det beste. Bare kaffe og vaffel, og så ble det suksess likevel». Vafler synes å symbolisere hygge og fellesskap. Det innebærer at man gjør noe aktivt for at folk skal samles og kose seg. Mens kaffekoppen gjerne kan være en spontan pause og samtale mellom to mennesker, ser det ut til at vaflene er knyttet til mer eller mindre planlagte arrangement eller tilstelninger. Det er likevel en lavterskelaktivitet som ikke krever så mye for å organisere eller delta på. Men kanskje nettopp fordi det å stelle i stand vafler er så vanlig og krever så lite, finner vi også eksempler på at vafler fremstilles som en utilstrekkelig aktivitet. En av de ansatte vi har intervjuet beskrev utfordringer med å få til et systematisk arbeid med ulike aktiviteter for eldre beboere: «Vanskelig. Kanskje fordi de som arbeider der hadde mest lyst til å strikke og steke vafler?».

Vi er ikke kjent med forskningsarbeider om vaflenes kulturhistorie og sosiale betydning i Norge, men våre data – samt hvor utbredt vafler synes å være på idrettsarrangementer, loppemarkeder, arbeidsplasser og kantiner i Norge – gir en pekepinn på at et slikt arbeid kunne vært et interessant bidrag til forståelsen av det norske i både et kulturhistorisk og antropologisk perspektiv.² Mens vaflene er en form for tradisjonsmat som er utbredt i hele Norge, har andre mattradisjoner en sterkere lokal forankring. Lefser for eksempel, finnes i et utall stedsspesifikke versjoner. I forbindelse med flere av bygdekafeene i Tana ble det servert blodpannekaker. Dette er en mattradisjon med sterk forankring i det samiske.

I Steigen har vi fått høre eldre fortelle at det er fisk som er «ordentlig mat», og tilsvarende om reinkjøtt i Tana. Maten som serveres på omsorgsboliger og sykehjem derimot, er ikke «ordentlig mat», ettersom institusjonsmaten ikke gjenspeiler stedes mattradisjoner. Verken fisken, reinkjøttet eller bæra som høstes i lokalsamfunnet, synes å være tilgjengelig på institusjonene. I boka «Kitchen-table society» viser antropologen Marianne Gullestad hvordan forståelsen av hva som er «ordentlig mat» («real food») er knyttet til de mattradisjonene man har med seg (Gullestad 1984: 109-111).

Det å dele et måltid er en viktig arena for sosialt fellesskap og en viktig hverdagsaktivitet i seg selv. Ved å lage maten sammen kan man gjøre mer ut av både fellesskapet og aktiviteten. I våre data finner vi mange gode eksempler på hvordan det å lage mat – og dessuten dyrke og høste mat – er en meningsfylt aktivitet som gir muligheter for å være sammen, bidra med arbeid og kompetanse, og dessuten minnes tradisjoner og meningsfylte aktiviteter fra tidligere i livet. Ansatte vi har intervjuet har fortalt om bærplukking, fisketurer, røyking av reinkjøtt, baking, rensing av bær og planting av grønnsaker og urter. Aktivitetene har vært gjennomført i omsorgsboliger, på demensavdelinger, dagsenter og ute i friluft.

De ansatte på dagsentrene fortalte også om hvordan det å lage mat sammen var en viktig aktivitet. Eksempelvis fikk de ferdig laget middag fra sykehjemsavdelingen, men grønnsaker og poteter fikk de levert rå slik at alle kunne delta i arbeidet med å skrelle, skjære og koke. Det felles arbeidet opplevdes som meningsfylt og la dessuten til rette for gode samtaler. Matlagingen ble gjerne også knyttet opp til årstider og høytider. Ved juletider arrangerte de julebord og bakte pepperkaker. På sommerhalvåret dyrker de litt mat i potter på verandaen, plukker bær og lager syltetøy.

Det kreves selvsagt tilrettelegging for at personer med ulikt kognitivt og fysisk funksjonsnivå skal kunne delta i høsting og matlagingsaktiviteter, men i våre data mangler det ikke eksempler på at slik tilrettelegging er mulig. En av de ansatte fortalte for eksempel om en samtale hun hadde hatt med beboere på omsorgsboligen om blomster og rabarbra. De hadde minnes hvor fint det var å ha rabarbra i hagen hjemme, og ønsket seg det her også. «Ei av dem ønsket seg rabarbragrøt, ei anna ville ha rabarbraen som den er, med sukker i koppen. Det skal hun få om jeg så skal hente det selv!».

Eksempelet med rabarbraen illustrerer at noen typer mat er særlig meningsfylt fordi det knytter an til aktiviteter og praksiser som har vært viktig i livet. I Tana for eksempel, er fisk fra fjordene, elva og fjellvannene en viktig del av stedets mattradisjoner, men det er også en meningsfylt og viktig aktivitet for mange. En ansatt fortalte om fisketurer hun hadde lagt til rette for og gjennomført sammen med en gruppe eldre hun arbeidet med. Gruppa hadde tilgang på egen båt og hun hadde fått satt opp et telt ved et vatn som det gikk an å kjøre til. Her var de så mye som mulig i sommerhalvåret. Flere av deltakerne var over 90 år, og den eldste hun hadde hatt med seg var en nesten hundre år gammel kvinne: «Jeg tok henne med meg og pakket henne godt inn i pledd. Vi hadde båt og satte garn. Vi fikk fisk som vi grilla på bålet. Så det finnes ikke grenser for hva vi setter i gang da, og vi får det til». Denne gangen hadde de fått fisk som de grillet, men i andre tilfeller ble det pølsegrilling. Her er det ikke fisk som mat som er det mest sentrale, men fiske som en felles aktivitet. Fisketurene er en fysisk, kroppslig og sanselig aktivitet som deltakerne – på tross av demens – gjerne snakka om i flere dager etterpå. De kunne minnes både disse turene, og tidligere fisketurer og stolt vise fram bilder til familie og venner. Dette eksempelet fra Tana viser at det er mulig å delta på uteaktiviteter og turer også for personer som har nådd en høy alder og opplever fysiske og kognitive begrensninger. Men det krever utstyr, tilrettelegging og vilje til gjennomføring.

Høsting, jakt, fiske, sauehold og reindrift forutsetter kunnskap om disse praksisene. Det samme gjelder konservering og tilbereding av maten. Slik kunnskap sitter gjerne i kroppen etter et langt liv, og er overført fra generasjon til generasjon gjennom felles praksis. Flere eksempler fra Steigen og Tana viser verdien av å ta i bruk og videreformidle denne kunnskapen. I forbindelse med en av bygdekafeene i Tana ble det arrangert mesterskap i lassokasting. Prosjektleder hadde invitert den samiske barnehagen og en eldre mann og tidligere reineier. Han instruerte både barn og voksne i lassokasting og fortalte om lassoens betydning innenfor reindrifta og de ulike samiske ordene knyttet til bruk av lasso. «Dette er ord som ikke må gå i glømmeboka, men som man må bruke videre», påpekte prosjektleder. Av det samiske idrettslaget hadde de fått låne en reinkalv i tre som stod på ei treplate med hjul under, og denne brukte de til lassokastinga. Som prosjektleder understreket var en av de fine tinga med denne aktiviteten at unger og gamle var sammen. Et annet viktig aspekt som hun trakk fram, var hvordan denne aktiviteten naturlig la til rette for bruk av samisk språk, også blant dem som vanligvis brukte norsk i dagligtalen. Lassokasting – som er en del av håndverket og kunnskapen som kreves for å drive med rein – blir tatt i bruk og videreført, og aktiviteten er også nært knyttet til kunnskapen om språket.

Et annet eksempel om kunnskap knyttet til reindrift handler om mat, nærmere bestemt røyking av reinkjøtt. En av de ansatte fortalte at hun hadde kjøpt steik, saltet denne og tatt med seg tre menn fra dagsenteret for å røyke kjøttet på tradisjonelt vis. Hun visste at den ene av mennene hadde mye kunnskap om å røyke kjøtt. De hengte opp kjøttet og han fyrte opp bålet i lavvoen. «Nå må vi vente et par timer», sa han og så dro de tilbake. Det var den eldre mannen som visste hvordan røykingen skulle gjøres og styrte prosessen: «Nå må vi kjøre tilbake og fyre litt til. Vi må fyre to runder», fortalte han. Siste runden la han ei plate over ilden og strødde spon oppå. Dette for å beskytte kjøttet fra varmen, slik at det ikke ble stekt, og sørge for ekstra god smak. «Det var finsk metode. Han sa at nå skulle det bare henge til i morgen og så henter vi det. Og det gjorde vi. Så stekte vi første runde på dagsenteret og det var så mørt og godt og perfekt røyka», fortalte den ansatte.

Kunnskapen om å bøte garn ble også nevnt i flere sammenhenger, og hvordan dette kan være en meningsfylt aktivitet i seg selv. Ett av dagsentrene hadde både høvelbenk og garn på rommet de disponerte. En ansatt på omsorgsboligen snakket om å ta med garn til fellesområdet slik at man kunne bøte garn sammen, lære bort denne aktiviteten og få i gang samtaler om arbeidet og om minner fra arbeidet på havet. Hun som fortalte om fisketurene i avsnittet over understreket at det var en av de eldre deltakerne som hadde rodd båten og gredd garnet og gjort dette klart. Etter turen var det også han som gredde garnet, gjorde alt klart og spurte når de skulle ut neste gang.

De ulike håndverkstradisjonene som de eldre gjerne har kunnskapen om, er gjerne knyttet til nokså kjønnsdelte aktiviteter fra gammelt av. I eksemplene med lassokasting, røyking av kjøtt og bøting av garn er det mennene som bidrar med kunnskapen. Men vi fikk også høre historier om kvinners håndverk, for eksempel baking, strikking, veving og sying av kaffeposer og skaller. Noen ganger var det snakk om aktiviteter som ble gjort på dagsenter og omsorgsbolig. Andre ganger var det ansatte som fortalte om de eldres kunnskap og produksjon. Det at de videreformidlet innebærer at de kjenner de eldres kunnskap. Det betyr at de har vist interesse, snakket med de eldre om håndverk og arbeid, og viser at de verdsetter kunnskapen. Dette kan i seg selv være en viktig del av den sosiale omsorgen – det å se folk og verdsette det den andre kan. Man trenger ikke nødvendigvis å fiske sammen for å dele kunnskap og minner. Man kan også se på bilder, holde redskapene i hånda og snakke sammen.

Flere av de vi har snakket med i forbindelse med dette prosjektet har trukket fram ulike eksempler på hvordan musikk og bevegelse til musikk kan være en meningsfylt aktivitet og utgangspunkt for et godt samvær med andre. Som vi blant annet beskrev i et feltnotat fra en bygdekafé var allsangen et viktig element på mange av disse arrangementene. Andre eksempler er at kulturskolen stiller opp og underholder på sykehjem eller i omsorgsboligene, eller at det tilrettelegges for at eldre som bor på institusjon kan delta på offentlige konserter i lokalsamfunnet. En av de ansatte fortalte: «Jeg tok med en mann på konsert i kirka. Han ble så glad for å være på konsert. Han sa at det er akkurat som om jeg har vært i himmelen, som om hjertet er nytt. Han var som i transe, hadde tårer i øynene og var veldig glad og berørt».

Da lokalsamfunnet i Steigen ble invitert til en kafédialog om sosial omsorg, kom det opp mange eksempler og gode ideer som var knyttet til musikk. Et eksempel er at babysang, som er et fast arrangement på det kommunale helsesenteret, en gang ble arrangert i fellesområdet på en av avdelingene. «Folka som bodde der ble overraska over at det plutselig var så mange unger på golvet, og det har mye så si!». Koret og korpset i kommunen er dessuten også en arena hvor folk treffes på tvers av generasjoner og man kunne arrangert konserter retta særlig mot eldre tjenestemottakere, nevnte en av deltakerne på dialogmøtet. Positive helseeffekter av musikk og bevegelse til musikk er godt dokumentert, og musikk terapi er utviklet som et eget fagfelt. I de følgende avsnittene har vi prioritert en detaljert beskrivelse av hvordan dans kan være en meningsfylt aktivitet som tilrettelegger for gode relasjoner mellom mennesker:

En av de ansatte vi intervjuet arbeider på dagsenter og har et særlig ansvar for å legge til rette for aktivitet og fellesskap. Hun fortalte om hvordan hun pleide å organisere konserter og dans. Det er en mann i bygda som er flink til å spille og synge, og ham har hun flere ganger invitert til dagsenteret. Hun henter han, keyboardet og forsterkeren, og så rigger de opp anlegget på dagsenteret. Han setter seg ned ved tangentene og akkordene til Ole Ivars danseband klinger gjennom lokalet. De neste låtene er gjerne noe svensk festmusikk. Det er musikk som de gamle her husker.

«Det er så artig å være med på. Jeg trodde ikke de kunne danse i det hele tatt når de sier de ikke danser», fortalte den ansatte. Det var dessuten ikke bare brukerne som først hevdet at de ikke kan danse. Da en av brukerne inviterte henne til dans var hun nølende: «Nei, jeg vet nå ikke». Brukeren forklarte: «Dette er sving, dette er vals og dette er tango. Du skal danse. Jeg kan lære deg. Du setter foten sånn». Hun fikk lære dansetrinnene av han, på tross av han var svært dement. Men kunnskapen om dansen, den kom fram, den satt i kroppen.

Som det går frem av denne fortellingen er det en gjensidighet i situasjonen. Den ansatte har tilrettelagt for dans og står for organiseringa. Men deltakerne tar også ledelsen i situasjonen, for eksempel ved å invitere til dans og lære bort dansetrinn. I denne situasjonen ligger den sosiale omsorgen i å tilrettelegge ikke bare for aktivitet og relasjoner, men også for gjensidighet. Den ansatte fortalte at musikeren er en mann som har bruk for oppdrag, og det er noe av grunnen til at hun inviterer ham til å spille. Han kan bidra til å skape glede og fellesskap, og hun kan bidra til at han tjener penger han trenger. «Det er viktig å være omsorgsfull, tenke på alle. Hvem som trenger noen kroner», sier hun. Hun påpeker videre at dansen også har helt konkrete fysiske effekter. For det første er det god trening av både muskler og balanse, og for det andre noterer hun seg at folk sover godt etter at de har danset.

Denne historien som den ansatte gjenfortalte så levende, gir gjenklang til en liknende historie beskrevet i doktorgradsavhandlingen til den nederlandske samfunnsforskeren Annelieke Driessen (2019). Som beskrevet i kapittelet om tidligere forskning er hennes prosjekt å utforske erfaringer med glede og velvære blant personer med demens, og hvordan man kan legge til rette for dette. I de følgende avsnittene gjenforteller vi hennes beskrivelser og analyser:³

For Driessen er dansetilstellinga et eksempel på at det er mulig og viktig å invitere til glede og gode øyeblikk. Beskrivelsen fra hennes feltarbeid har mange likhetstrekk med historien til den ansatte vi intervjuet i dette prosjektet. Begge beskriver hvordan musikken får fram kompetanse, minner og glede. De beskriver fellesskap og hvordan rollene og relasjonene mellom ansatte og beboere endres gjennom dansen. Forskjellen ligger i hvilken musikk og hvilken dans gruppa i Amsterdam og gruppa i den nordnorske bygda kan og gjenkjenner. Men begge eksemplene viser først og fremst at det er noe dypt menneskelig ved musikk og dans som ikke nødvendigvis krever fysikk, kognitiv kapasitet eller språk for å ha glede av. Alt som kreves er at noen legger til rette og inviterer.

I datamaterialet finner vi mange eksempel på hvordan ansatte tilrettelegger for at folk kan komme seg ut på ulike turer, alt fra en spontan tur ut i sansehagen i tilknytning til en sykehjemsavdeling til lengre bussreiser. Slike aktiviteter krever svært ulik grad av organisering. At en ansatt går en tur rundt huset med en beboer som ønsker det kan gjennomføres nokså spontant uten særlig grad av organisering. Samtidig krever det at man har og tar seg tid til dette, og at man evner å spørre og lytte til om dette er et ønske. En av prosjektlederne fortalte dessuten om praktiske hindringer knyttet til plassering av sansehagen måtte løses for at folk skulle ha reell tilgang. Det kunne være små hindringer og nokså enkle løsninger, men det kreves en oppmerksomhet om at det er viktig for folk å få være ute, og en vilje til å tilrettelegge for å imøtekomme behovet.

I en av kommunene har frivillighetssentralen tilgang på en sykkel med passasjerseter som gjør det mulig for ansatte og frivillige å ta folk med seg på sykkeltur, som kanskje ellers ikke ville hatt forutsetninger for å komme seg ut på egne ben. Prosjektleder noterte seg imidlertid at denne sykkelen ikke ble brukt. Kartlegginga av ønsker og behov viste at flere kunne hatt lyst til å dra på sykkeltur. Derfor tok prosjektleder initiativ til å organisere et tilbud. Hun laget en oversikt over hvem som ønsket sykkeltur, og la til rette for at ansatte kunne få seg en luftetur og litt bevegelse – sammen med brukerne – i arbeidstida.

Som vi har beskrevet tidligere i rapporten har det også – i begge kommuner – vært arrangert mer omfattende bussturer på både én og flere dager, hvor folk har fått vært sammen ute på opplevelser. Dette krever mer omfattende organisering, men har vist seg å være både mulig og vellykket.

En av de ansatte vektla at det kunne være mye sosial omsorg i å gå en liten tur ut, en tur på kafé eller en liten tur på butikken. Det er ikke særlig krevende å legge til rette for dette, men å få gå på butikken selv kunne være viktig og meningsfylt for mange. I tilfeller der til og med det å gå en liten tur utenfor huset kan være krevende, kunne ansatte ta med en blomst som vokser ute inn i stua. En ansatt fortalte om en bruker som ønsket seg en rose fra hagen, men var for svak til å gjøre det selv. At hun hentet rosen og lagde en liten bukett skapte stor glede for denne brukeren. Brukeren snakket om rosebuketten lenge og ble lettere til bens og lettere til sinns.

I rapporten «Hvordan ivaretas den sosiale omsorgen?» pekte Munkejord, Eggebø og Schönfelder (2017) på at sosial omsorg synes å være en blind flekk i norsk eldreomsorg, og at slik omsorg er nedprioritert sammenliknet med medisinske omsorgsbehov og praktisk bistand. Som tidligere nevnt påpekte forfatterne at det sosiale kan være viktigere for brukerne enn den praktiske bistanden de har vedtak om, for eksempel vasking (Munkejord med flere 2018). På denne måten beskrives praktisk bistand som noe annet, noe som er forskjellig fra sosial omsorg. På den ene siden kan man si at det å se folk og tilrettelegge for meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner er noe helt annet enn å vaske og hjelpe til med påkledning eller støttestrømpe. Men på den andre siden er det viktig å ha et blikk for at praktisk hjelp til påkledning for eksempel, også er et møte mellom to mennesker som kan gi en anledning til å se den andre og invitere til en samtale.

Praktisk hjelp kan være en forutsetning for deltakelse i meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner. En av de ansatte understreket for eksempel at lett tilgang til toalett kan være en forutsetning for å delta på arrangementer, og at dette kunne være en utfordring når de på grunn av koronapandemien organiserte aktiviteter ute. Det å anerkjenne slike praktiske behov og tilrettelegge, var avgjørende for deltakelse. I dette ligger også en form for omsorg. En annen ansatt vektla hvor viktig det er for folk at høreapparatet fungerer og la mye arbeid i å vedlikeholde og reparerer disse. Hun fortalte: «Det går på selve personen når du ikke hører. De blir så deprimerte og lei seg. Så med en gang jeg hører at det er noen som trenger hjelp så kommer jeg med en gang». Videre fortalte hun om en bruker som var særlig knyttet til henne og som bare ville at hun skulle hjelpe han med høreapparatet. Dette tyder på at den tekniske kompetansen og praktiske hjelpen som den ansatte bidrar med har vært et viktig grunnlag for å skape tillit i relasjonen. Den ansattes beskrivelser av hjelp til høreapparat, briller og bistand med gebiss og annen tannhelse viser hvor utsatte folk blir når slike grunnleggende hjelpemidler ikke fungerer. Når folk strever med å høre, se, bekymre seg for tilgang til toalett, eller tygge maten bruker man veldig mye krefter. Dette kan bidra til at hverdagen er vanskelig å få til og fungere og at aktiviteter og sosiale relasjoner er utenfor rekkevidde.

En ansatt fortalte om hvor viktig det er å trå varsomt og være fintfølende når man skal tilby hjelp. Hun erfarte at mange – særlig eldre menn – hadde et veldig sterkt ønske om å greie seg selv og derfor ikke alltid ønsket den hjelpen de kanskje kunne trenge. Den ansatte forklarte at det tok tid å komme inn på folk og finne måter å tilby hjelp på som gjorde det mulig å ta imot. Hun fortalte om flere eksempler på hvordan hun prøvde seg fram og var lydhør overfor folk sine behov og reaksjoner. Dette krevde gjerne at hun hadde utviklet en relasjon til brukerne over tid. Tove Mentsen Ness og medforfattere (2014b) har intervjuet eldre menn i rurale områder i Norge om hvordan de opplever det å bli gammel. Et hovedfunn var at mennene de snakket med opplevde det som vanskelig å bli avhengige av hjelp. De hadde et sterkt ønske om å være uavhengige og selvstendige, og det kunne derfor by på store følelsesmessige utfordringer å akseptere at man trengte hjelp (Ness med flere 2014b). Den ansatte i eksemplet over hadde en tydelig bevissthet om dette, samt en lydhørhet og erfaring i å håndtere følelser og situasjoner på en måte som gjorde det mulig for folk å ta imot hjelp. Dette er en uvurderlig kompetanse i helse- og omsorgstjenestene.

Et annet eksempel på hvordan praktisk og sosial omsorg veves sammen var en gammel kvinne som var svært urolig, men ble beroliget av å høre den kjente lyden av at noen tar oppvasken. Som den ansatte forklarte er det en liten jobb å ta oppvasken, men det hadde store verdi og fikk kvinna til å sove rolig gjennom natta. Dette eksempelet illustrerer at oppvasken ikke kan reduseres til et husarbeid som må gjøres, og som kan utføres av hvem som helst. Snarere blir oppvasken en form for omsorg som gjør det mulig for den eldre kvinna å få dekket et primærbehov som søvn. Denne omsorgshandlingen forutsetter imidlertid at den ansatte vet at lyden av oppvask gjør kvinna rolig. Denne kunnskapen har hun fordi de har hatt en relasjon over tid og fordi den ansatte har lyttet og observert oppmerksomt. Som Driessen (2019) har pekt på i hennes arbeid om demensomsorg i Nederland, er det å kjenne noen en forutsetning for å gi god omsorg. For å kjenne noen må man ha tid til å investere i relasjonen, observere, lytte og prøve å forstå. Sensitiviteten og lydhørheten som kreves i godt omsorgsarbeid er en kompetanse det tar tid å opparbeide seg og det er ikke noe «hvem som helst» kan gjøre (Driessen 2019: 73-74). Å ta vare på erfarne og kompetente ansatte er derfor noe av det viktigste ledere i helse- og omsorgssektoren kan gjøre for å ivareta den sosiale omsorgen.

I sine forskningsarbeider om eldreomsorg vektlegger både Annelieke Driessen (2018) og Julia Twigg (1997; 2013) at sosial omsorg og praktisk hjelp ikke er to forskjellige ting, men at det relasjonelle og personsentrerte kan og bør integreres i praktisk hjelp. Driessen kritiserer tendensen til at dagligdagse aktiviteter som det å hjelpe noen ut av senga eller vaske seg blir redusert til en forutsetning for å delta i mer meningsfylte aktiviteter. Dagligdagse aktiviteter og praktisk hjelp kan være meningsfylte i seg selv, og det kan være et sted hvor relasjoner skapes. Todelingen mellom det praktiske og dagligdagse på den ene siden og det meningsfylte på den andre holder ikke alltid vann (Driessen 2019: 11).

I metodekapittelet har vi beskrevet konsekvensene koronapandemien har hatt for forskningsprosjektet. I dette avsnittet vil vi si litt om hvilke konsekvenser koronapandemien har hatt for hvordan sosial omsorg kan gjøres. Aller først gjengir vi her et feltnotat som en av forskerne skrev under feltarbeidet i Tana i mars 2020, like før nedstengningen var et faktum:

I dag var det planlagt tur til bygdelagene i Austertana og Rustefjelbma, med avreise med frivillighetsbussen kl. 9. Ti på ni fikk jeg melding om at møtene var avlyst. Mange tanker raser gjennom hodet i disse koronatider. I går bestemte Danmark å stenge alle barnehager og skoler, og antall smittede i Norge økte fra vel 400 til over 600 på et døgn. Statsministeren vurderer å stenge skolene i Norge. Alle møter over 500 skal ikke avholdes. Bygdekafeene er jo relativt små møter, men de er for en sårbar gruppe. Eldre kan rammes hardere av koronaviruset og bli sykere. Slik sett kan det være veldig viktig å hindre møtepunkter og risiko for spredning av viruset. På den andre siden er det en situasjon der frykten brer seg i befolkningen, nye tiltak innføres dag for dag. TV og radio er full av informasjon om viruset, og vi går mot en situasjon der folk blir redde for å møtes, møtepunkter avlyses og den enkelte blir sittende alene hjemme med sin bekymring. Kanskje blir telefonsamtaler den eneste muligheten for kontakt. På den andre sida er det helsepersonellet, de ansatte i tjenestene. Hvordan skal de disponere sine ressurser nå? De som reiser rundt og møter mange personer vil være i en større risiko for selv å bli syke, og for å smitte andre. Jeg får en telefon med oppdatering om hva som har skjedd. De har hatt et møte på rådhuset tidligere i dag. Det fysikalske instituttet har stengt alt og både frivillighetskafeene og bygdekafeene blir stengt inntil videre. Vi er med på en dugnad for å hindre smitte (Feltnotat 12. mars 2020).

Sitatet gir et tydelig bilde av følelsen av dramatikken som mange av oss kjente på i disse marsdagene i 2020. Her beskrives de raske endringene i smittesituasjon og tiltak, og følelsen av usikkerhet og redsel. Forskeren reflekterte dessuten over det som senere har vist seg som et viktig dilemma i håndteringen av pandemien: Hensynet til å hindre smittespredning, sykdom og belastning på helsevesenet på den ene siden, og de negative helsemessige konsekvensene av sosial isolasjon i en situasjon preget av usikkerhet og redsel. Senere i prosjektperioden var det flere ansatte som påpekte at de opplevde at smitteverntiltak i uforholdsmessig grad var blitt prioritert foran behovet for sosial kontakt og aktivitet i hverdagen. Slik kritikk har også vært fremmet i Tidsskriftet den norske legeforening: «Vi må finne en bedre balanse mellom fornuftige smittevernhensyn og god ivaretagelse av psykisk helse under pandemien, særlig fordi vi nå ser at situasjonen blir langvarig. Det er grunn til å spørre om langvarig isolasjon for den eldre befolkningen som helhet gjør mer skade enn nytte» (Westbye 2020). The European Fundamental Rights Agency (FRA) har påpekt at eldre er en gruppe som har blitt særlig hardt rammet av pandemien og restriksjonene, og at dette potensielt innebærer diskriminering på grunn av alder (FRA 2020). Data Nordlandsforskning samlet inn i forbindelse med prosjektet «Aldring i koronaens tid» omkring et halvt år ut i pandemien (september 2020), viste at to av tre av de kommunale mellomlederne som svarte på undersøkelsen er enige i at kommunen har blitt dårligere til å fremme et aktivt og sosialt liv blant eldre under pandemien (Bliksvær, Andrews og Fabritius 2022, under publisering).

I begge kommuner ble det i løpet av prosjektperioden gjort et omfattende og kreativt arbeid for å bidra til sosial omsorg under pandemien, og for å gjenåpne tilbud så fort som mulig. Bygdekafeene ble, etter godkjenning fra fylkeslegen, gjenåpnet. For å ivareta smittevernet ble arrangementene så langt som mulig avholdt ute. Arrangementer ute viste seg å være så vellykka at man fortsatte med dette også når smittevernet tillot samlinger inne.

I regi av frivillighetssentralen i Tana ble en del personer fulgt opp via telefon og det ble gjennomført påskeaksjon og juleaksjon med leveranser av mat og hilsener. I Steigen ble det også organisert et tilbud om telefonvenn for personer som ønsket noen å snakke med, de som trengte det fikk tilbud om hjelp til å handle og sykehjemmet kjøpte inn Ipader slik at beboere kunne holde kontakten med familie og venner. Prosjektleder i Tana deltok også i vaksinering av befolkningen, og under de korte sosiale møtene med de som skulle vaksineres kom det tydelig fram at mange følte på et stort savn etter og behov for sosial interaksjon. Det kom også fram at mange hadde vært veldig redde for å bli smittet, og at mange derfor ikke hadde ønsket besøk eller hjelp selv når det var mulig. Prosjektleder understreket betydningen av at folk får sette ord på følelser, og at det er viktig å bli møtt og få uttrykke seg på sitt eget språk, det vil si samisk i mange tilfeller. Det å få sette ord på det som er vanskelig, få uttrykke følelser og bli lyttet til, er en viktig form for sosial omsorg. Dette er viktig under og i etterkant av en ekstremsituasjon som koronapandemien, men det er også viktig i dagliglivet ellers, og kanskje særlig for de av oss som har blitt gamle og opplever mange former for tap.

I dette kapittelet har vi beskrevet eksempler på hvordan man kan legge til rette for aktivitet og fellesskap blant eldre. Felles for mange av aktivitetene vi har beskrevet i dette kapittelet er at de handler om ting som eldre kanskje har pleid å gjøre før, eksempelvis håndverk, dyrke poteter, røyke kjøtt, dra på fisketur, bøte garn eller lage kaffebål. Dette er aktiviteter som gjør at folk kan benytte kunnskap som sitter i kroppen etter et langt liv, og det vekker minner og skaper grunnlag for gode samtaler. Disse aktivitetene tar høyde for betydningen av sted, historie, interesser og kunnskaper. Som Eggebø, Munkejord og Schönfelder (2019) har pekt på er tilknytninga til havet og fjellet; fiske, høsting og jordbruk og deltakelse i lokalsamfunnet sentralt i fortellingene om hva det vil si å leve gode liv i alderdommen i Steigen og Tana.

Forskjellige former for fysiske aktiviteter, som dans, organisert trening og gåturer, kan også være viktige arenaer for fellesskap. På bygdekafeene i Tana ble både balansetrening og sosialt fellesskap trukket frem av brukerne som de to viktigste sidene ved bygdekafeene. Det sosiale og det fysiske henger sammen. Koplingen mellom det fysiske og det sosiale er også tydelig i aktiviteter som å plante blomster, spise god og meningsfylt mat sammen, rense bær eller spille brettspill. Slike aktiviteter handler på den ene siden om god ernæring og finmotorisk trening, og på den andre siden om å skape en aktivitet og et fellesskap som har verdi i seg selv. Begge disse elementene er viktig i helsefremmende arbeid.

Enkle og hverdagslige aktiviteter som det å ta en kopp kaffe sammen, lage mat og spise sammen er en viktig form for sosial omsorg. Praktisk hjelp til vasking, påkledning, støttestrømper og høreapparat innebærer også et sosialt møte og en anledning til å observere, lytte og prate. Det å bli sett og lyttet til er en viktig del av den sosiale omsorgen, og slike møter kan dessuten gi viktig informasjon om andre omsorgsbehov. Dagligdagse aktiviteter og praktisk hjelp kan være meningsfylte aktiviteter i seg selv, og det kan være et sted hvor relasjoner skapes.