Aktivitet og fellesskap blant eldre. Erfaringer med sosial omsorg i Steigen og Tana/Deatnu.

Deatnu/Tana er en tospråklig kommune der både norsk og samisk brukes i det daglige. Kommunen hører til forvaltningsområdet for samisk språk. Tidligere regnet man kommunen som trespråklig på grunn av en betydelig kvensk innvandring på 1700- og 1800-tallet, og det finnes fortsatt personer i kommunen som har kvensk som sitt morsmål. Kommunen ligger i hjertet av Finnmark, og strekker seg fra kysten til vidda. Kommunen deles i to av Tanaelva som også utgjør grensa mot Finland. Nærheten til Finland gjør det også mulig å bo i Finland og arbeide i Norge, noe som er tilfelle for en god del ansatte i helse- og omsorgssektoren i kommunen.

Med en befolkning på 2 900 innbyggere fordelt i bygder på begge sider av elven, så betyr det at det blir lange avstander for å komme seg inn til kommunesenteret. Deatnu/Tana har en aldrende befolkning med en stor andel aleneboende seniorer sammenlignet med andre kommuner. Kommunen har omtrent 2900 innbyggere og en utstrekning på 4045 kvadratkilometer. Det betyr at befolkningstettheten er under 1 person per km2. Kommunesenteret, Tana Bru, ble etablert i 1968 etter sammenslåingen mellom Deatnu/Tana og Polmak kommuner. Kommunesenteret har siden den gang hatt en solid vekst på grunn av en vedvarende politisk satsing. I dag bor rundt 40% av befolkningen i kommunesenteret eller i nærområdet rundt. Den øvrige delen av befolkningen bor i hovedsak i bygdene Austertana, Sirbma, Torhop/Boftsa og Polmak. Næringslivet omfatter først og fremst jordbruk, reindrift, bergverk, bygg/anlegg, transport og offentlig tjenesteyting. Kommunen tilbyr både innlandsnatur med fjell, vidder og fiskevann, samt kystnatur med svaberg, fjord og fjordfiske (Munkejord med flere 2017: 16-18).

Steigen kommune ligger i Saltenregionen i Nordland. Kommunen strekker seg fra Helnessund i sør, som tradisjonelt har vært et typisk fiskevær, og til Engeløya i nord som har vært mer preget av landbruk. Steigen kommune har om lag 2500 innbyggere fordelt på rundt 1000 kvadratkilometer, noe som tilsier en befolkningstetthet på 3 per km2. Som i de fleste andre utkantkommuner har der vært en gradvis befolkningsnedgang i løpet av de siste tiårene. Kommunen har et kommunesenter i Leinesfjord og ellers er kommunen delt inn i ulike grender og småbygder med store avstander. Steigen har et mangfold av bedrifter innen mange ulike næringer. Primærnæringene har vært og er fortsatt viktige i Steigen, med hovedtyngden av landbruk i Nord-Steigen og fiskeri i sør. De to siste tiårene har havbruk bygget seg opp til å bli stadig viktigere. I tillegg har Steigen et mylder av bedrifter innen handel og tjenesteyting. Offentlig sektor er også viktig for sysselsetting i kommunen. Turisme og reiselivsnæring har også bygget seg opp som en viktig næring i Steigen. Steigens helse‐ og omsorgstjenester lokalisert på Steigentunet i Leinesfjord. Steigentunet er et helse- og omsorgs «allhus» bygd i 2001, som inneholder sykehjem, omsorgsboliger, «arbeidsstua», som er et slags åpent dagsentertilbud, vaskeri, kjøkken med kantinedrift, tannlege, lege, legevakt på dagtid, bemanningskontor, tildelingskontor, barnevernstjenester og familiesenter med jordmor, helsestasjon og psykisk helsetilbud. For en nærmere beskrivelse av Steigen kommune generelt og helse- og omsorgssektoren spesielt vises det til prosjektrapportene «Sosial omsorg i hjemmetjenesten» (Vestvatn 2020) og «Hvordan ivaretas den sosiale omsorgen? En studie av brukeres, pårørendes og ansattes erfaringer med hjemmebasert eldreomsorg» (Munkejord med flere 2017: 13-16).

I 2019 søkte Tana/Deatnu kommune tilskudd til prosjektet «Aktiv og meningsfylt hverdag: Tverrfaglige aktivitetstiltak for å motvirke ensomhet og passivitet i Deatnu/Tana». Det ble søkt støtte fra Helsedirektoratet under stønadsordningen «Aktivitetstiltak for å motvirke ensomhet og passivitet». Søknaden var et resultat av et ønske om og en vilje til å følge opp forskningsfunnene fra «Ageing at home», som hadde vist at det er behov for å styrke den sosiale omsorgen i kommunale helse- og omsorgstjenester både i Steigen, Tana og i Norge for øvrig. Hovedmålsetningen med prosjektet var å fremme trygghet og trivsel samt forebygge sosiale problemer, særlig ved at hjemmeboende seniorer får en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre på tvers av generasjoner og bygdegrenser. Det mest sentrale tiltaket i prosjektet var å skape sosiale møteplasser - på dagtid - der folk bor. Det ble etablert faste møteplasser i form av «bygdekafeer» i Rustefjelmba/Holmfjell, Vestertana/Torhop, Sirbma, Polmak og Austertana. Mariann Lindi ble ansatt i 50% stilling for å drive prosjektet, og hadde i tillegg 50% stilling som leder for frivillighetssentralen. Bygdekafeene har blitt arrangert i nært samarbeid med bygdelagene i Tana. Videre ble det etablert et «tverrfaglig team», bestående av prosjektleder, leder for helse og omsorgtjenestene og fysioterapeut, som har ledet og koordinert arbeidet med prosjektet. Det har også vært en målsetning i prosjektet å sørge for kompetanseheving blant ulike grupper ansatte.

I 2019 ble det gjennomført 36 bygdekafeer fordelt på de ulike bygdene, med om lag 14 dagers mellomrom. I 2020 ble bygdekafeen stengt i en periode på grunn av koronasituasjonen, men det ble likevel gjennomført 53 bygdekafeer før og etter nedstengningen. I 2021 ble det gjennomført 84 kafeer. Alt fra 2 til godt over 30 personer har deltatt på treffene. Målgruppen for bygdekafeene har først og fremst vært eldre som bor hjemme og som er «for friske» til å få andre tilbud, som for eksempel dagsenter. Men kafeene har også rettet seg mot uføre, folk i foreldrepermisjon, arbeidsledige og andre som er hjemme på dagtid. I flere tilfeller har dessuten barnehagene vært invitert til særskilte arrangementer, for eksempel da det ble organisert mesterskap i lassokasting i forbindelse med en av kafearrangementene. På denne måten har man også lagt til rette for sosiale relasjoner på tvers av generasjoner.

Et notat fra forskeren som gjorde feltarbeid i Tana gir et godt innblikk i aktivitetene og stemningen på en av bygdekafeene:

Det strømmer på med folk til huset. Jeg hilser på noen av de som kommer først, og snart er det rundt 20 stykker til stede, 6 menn og 12 kvinner. De som kommer hilser blidt på hverandre, det er tydelig at de kjenner hverandre, unntatt ei dame som virker litt mer reservert og stille. Mennene setter seg sammen på den ene enden av langbordet. «Det pleier de alltid å gjøre», sier en av damene. Praten går livlig, og vafler og kaffe sendes rundt. De har en fast kaffekoker, som alltid stiller opp, han har alt klart når vi kommer. En av damene kommer fra Finland, hun har vært lærer og fant kjærligheten i bygda for 30 år siden. Ei anna er også lærer og de har jobbet som kolleger. Begge har undervist i språk, samisk og finsk. Ei av damene forteller at hun kommer fra en reindriftsfamilie og det har vært viktig for henne å bevare det samiske. Prosjektleder har bedt en av mennene om å fortelle litt fra krigens dager. Han reiser seg og forteller at han var liten da mora fikk tuberkulose, og han og søsknene ble sendt på barnehjem. De bodde like ved Lensmannsgården som var overtatt av tyskerne, og i nærheten var det en russisk fangeleir. Forholdene for de russiske fangene var ille, og mange døde. De ble begravd i snøen like ved barnehjemmet, og etterhvert som snøen tinte dukket likene opp, og rundt der sprang de å lekte. De lærte seg raskt å spørre tyskerne «Hasst du bon bon?» Og det fikk de, mange var snille med ungene. […] Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette miljøet, det minner om andre grendehus jeg har vært på, med sang og uformell prat der folk kjenner hverandre, og gleder seg over å møtes. Sangens betydning og viktigheten av en spillemann. […] «Nei, nå må vi komme i gang med treninga», sier ei av damene. De fleste samles på gulvet, og tar med seg en stol, mens noen rydder av bordet. Fysioterapeuten starter opp, vi skal gå på ski, stake, landskapet er flott, her må vi få opp farta. Øvelsene er enkle, men samtidig kjenner jeg at de sannelig er nyttige for meg også (Bjørg Eva Skogøy, 9. mars 2020).

Sitatet over gir et innblikk i sentrale aktiviteter på bygdekafeene: Det er balansetrening i regi av fysioterapeut, servering av kaffe og vafler, uformell prat, historisk foredrag og allsang. I en brukerundersøkelse som ble gjennomført i januar 2020 ble balansetreningen og det sosiale samværet fremhevet som viktig. Av sitatet framgår det også tydelig at Tana/Deatnu er en flerkulturell og flerspråklig kommune hvor både det finske, samiske og det norske er en del av folks hverdag og livshistorie.

Prosjektleder har gjennom hele prosjektperioden hatt en sterk bevissthet om hvordan det flerspråklige og flerkulturelle preger bygdene i Tana/Deatnu på ulike måter, og hvor viktig det er å ta høyde for dette og ha kompetanse på denne dimensjonen for at prosjektet skulle lykkes. «Det er veldig viktig å kjenne til stedet, å kjenne til slektens store betydning i bygdene», påpekte prosjektleder. Nettopp historie har vært et viktig tema på bygdekafeen. Deltakere har blitt invitert til å fortelle om erfaringer fra andre verdenskrig – som i sitatet over – eller om å vokse opp på internat. Internatskolene har vært et viktig ledd i fornorskingsprosessen og traumatiske erfaringer med å bli nektet å snakke språket sitt, bli atskilt fra familien i lange perioder fra ung alder og ikke minst vold og overgrep er en viktig del av livshistorien til mange med samisk bakgrunn. Det at internaterfaringene belyses på bygdekafeene på denne måten anerkjenner disse erfaringene som viktige.

Flere av bygdekafeene har vært organisert rundt historie og de har samarbeidet med museet. Museet har for eksempel henvendt seg for å høre hvilke dialekter som blir brukt på møteplassene som bygdekafeene utgjør, og da med særlig interesse for den Polmaksamiske dialekten. Da bygdekafeene åpnet opp igjen etter nedstenginga våren 2020, var museet et egnet sted å være. En annen gang ble det arrangert kafe på et sted som drives som et sjøsamisk tun, hvor de fikk servert brenneslesuppe, kaffe og fikk høre om historie, blant annet laksefisket, som folk er opptatt av. En av arrangementene som ble fremhevet som særlig vellykket var et arrangement hvor opp mot tretti personer deltok og de hadde verdensmesterskap i lassokasting. Prosjektleder hadde invitert en samisk barnehage og en gammel reineier. Barna joiket stjernene på himmelen og reinkalven. Denne bygda ligger på grensa til Finland, og det kom også folk fra finsk side for å delta. «Jeg fikk den der identitetsfølelsen, det at vi bor her på grensa, den naboskapsfølelsen», fortalte prosjektleder. Ved en annen anledning hadde de invitert en professor fra Kautokeino til å fortelle om samiske boplasser i Tanafjorden. I samarbeid med bygdekafeene arrangerte dessuten frivillighetssentralen samisk språkuke. De fikk satt opp to store lavvoer og serverte blodpannekaker.

I løp av perioden har bygdekafeene blitt godt kjent blant både politikere og befolkningen ellers i Tana. I noen bygder har kafeene fungert bedre enn andre steder. I en av bygdene ble bygdekafeen avviklet, etter at man hadde gjort iherdige forsøk på å få etablert en fungerende møteplass. Dette frigjorde imidlertid ressurser til å ha flere arrangementer på de stedene der tilbudet var etterspurt. Alt i alt tyder både brukerundersøkelse, antallet deltakere og tilbakemeldinger fra deltakere på at bygdekafeene har vært et vellykket tiltak som bidrar til aktivitet, fellesskap og livskvalitet for mange av deltakerne. Prosjektleder fortalte om møter med deltakere som eksplisitt uttrykte stor takknemlighet og glede over tilbudet. Andre deltakere var ikke like frampå med å gi verbale tilbakemeldinger, men prosjektleder observerte at folk som i første runde ikke hadde vist interesse etter hvert ble faste deltakere som viste stor glede over å være til stede og fikk utvidet sine relasjoner og nettverk i bygda. Prosjektleder observerte også at balansetreningen over tid virkelig hadde bidratt til tydelige synlige forbedringer i balanse og mestring i gruppa.

Prosjektleder har i jobbet grundig og systematisk med markedsføring av tilbudet og rekruttering ved å spre informasjon via bygdelagene, frisklivsentralen, frivillighetssentralen, kommunale nettsider, oppslag, informasjonsbrev i postkasser, oppslag i lokalavisa og Facebook. I tillegg har prosjektleder arbeidet aktivt med å ringe rundt til aktuelle brukere, motivere og tilby skyss. Dette arbeidet har vært tidkrevende men viktig og nødvendig. I løpet av prosjektperioden har vi – i løpet av de faglige samtalene – flere ganger reflektert over hva som skal til for å få med dem som ikke dukker opp på tross av invitasjoner, og som sitter mye hjemme alene. Som prosjektleder har påpekt så må man kanskje til syvende og sist forstå og respektere at noen ikke ønsker å delta: «Noen må en jo akseptere at ikke vil. Men det må finnes andre måter å møte dem på». Mot slutten av prosjektperioden påpekte hun at dette med å nå ut til dem som ellers deltar på lite – og finne andre måter å møte dem på - er et spørsmål hun gjerne skulle ha jobbet enda mer med.

Det har vært en målsetning med prosjektet å få integrert tiltaket i ordinær drift etter prosjektperioden. Men ved prosjektets avslutning var Tana kommune i en svært vanskelig økonomisk situasjon og det er gjort dramatiske kutt i grunnleggende funksjoner knyttet til drift og ledelse. Helse- og omsorgssektoren synes å være i en svært vanskelig situasjon med mye sykmeldinger blant ledere og ansatte, og det er stor personalmangel. Gitt denne situasjonen framstår det som lite realistisk at bygdekafeene kan integreres i ordinær drift uten ekstra midler. Prosjektleder arbeider imidlertid for at tiltaket skal kunne videreføres gjennom andre eksterne midler. Hun påpeker at det ville vært utrolig synd å ikke jobbe videre med noe som er så vellykket og viktig. Ikke minst i en situasjon der organisasjonen ellers synes preget av nedskjæringer og pessimisme. Bygdekafeene synes å være et viktig lyspunkt i en sektor som er i en vanskelig situasjon.

Det har også vært en målsetning i prosjektet å sørge for skolering av ulike grupper ansatte. Dette har til dels vært gjennomført med bistand fra forskergruppen i form av et digitalt seminar om omsorg i et samisk perspektiv, og kunnskapsoverføring til nyansatt prosjektleder for å leve hele livet-reformen. Men gitt den vanskelige situasjonen som er beskrevet i avsnittet over synes det i skrivende stund å være urealistisk å gjennomføre annen kompetanseheving i organisasjonen. Denne situasjonen kan imidlertid endre seg det kommende året, og da vil det være ressurser i forskningsprosjektet til å bidra faglig. Vårt felles arbeid med de kommunale prosjektene og i «Aktiv og meningsfylt hverdag» viser tydelig at langvarig relasjonsbygging og samarbeid skaper forpliktelser som igjen motiverer til innsats ut over prosjektperiodene.

Prosjektleder i Steigen har laget en rapport med systematiske beskrivelser av prosjektets fem målsetninger, hva som ble gjort og oppnådd, hvilke utfordringer man møtte på og anbefalinger til veien videre (Vestvatn 2020). I dette avsnittet vil vi presentere hovedpunktene i gjennomføringen av prosjektet, i hovedsak basert på innholdet i prosjektrapporten. I tillegg vil vi gi en kort beskrivelse av situasjonen i dag, om lag ett år etter at prosjektet ble avsluttet. Datamaterialet som er samlet inn gjennom prosjektet vil bli grundig analysert senere i rapporten.

Prosjekt «Sosial omsorg i hjemmetjenesten» pågikk fra høsten 2018 til høsten 2020. Prosjektansvarlig var leder for helse og omsorgstjenestene i Steigen, og ergoterapeut Ann Rita Vestvatn ble ansatt som prosjektleder. Nordlandsforskning og likestillingssenteret KUN var samarbeidspartnere i prosjektet. Prosjektet hadde fem delmål:

1. Styrke primærkontaktfunksjonen
2. Faglig utvikling blant hjemmehjelpene
3. Kartlegge, koordinere og spre informasjon om aktiviteter
4. Team for sosial omsorg
5. Forebyggende hjemmebesøk

Formålet med å styrke primærkontaktfunksjonen var å skape trygghet, forutsigbarhet og kontinuitet i relasjonen til brukere og pårørende. Det å kjenne brukeren – livshistorien, ønsker og behov – er en viktig forutsetning for å yte sosial omsorg. Dessuten er det viktig at noen har et tydelig ansvar for å følge opp vedtak, sikre at den enkelte får den hjelpen man skal ha og følge med på endringer i behovene. Prosjektleder erfarte i oppstarten av prosjektet at det var lite systematikk i det daglige arbeidet, i form av journalføring, oppgavebeskrivelser og tydelig ansvarsfordeling. Derfor ble det brukt mye tid på å etablere systemer og rutiner, i nær dialog med ansatte. Et viktig moment her var å utarbeide lister med oversikt over oppgaver for primærkontaktene. Arbeidet med å styrke primærkontaktfunksjonen lykkes i den forstand denne ordningen gikk fra å være noen man hadde i teorien, til en integrert del av organisasjonens hverdagspraksis. Prosjektleder understreker at det i tiden framover kreves kontinuerlig oppfølging for at arbeidet skal gi resultater over tid. Primærkontaktoppgaver og brukeres behov er i kontinuerlig endring. Arbeidet må følges opp av mellomledere og ledere i tett dialog med de ansatte. Dersom relasjonen mellom den enkelte bruker og primærkontakten skulle bli utfordrende, må leder kunne tilby samtaler og veiledning. Det anbefales også at det utarbeides tydelige stillingsbeskrivelser slik at det ikke oppstår uklarheter i oppgavefordelingen ved sykdom og ved nye ansettelser (Vestvatn 2020: 5-8).

Formålet med å sørge for faglig utvikling blant hjemmehjelpene var å styrke deres forutsetninger for å yte sosial omsorg ved å gi dem mer faglig ansvar og økt samarbeid med andre yrkesgrupper i helse- og omsorgstjenesten. Hjemmehjelpene hadde frem til da jobbet svært selvstendig med sine brukere og oppgaver, uten å ha noe særlig kontakt eller informasjonsutveksling med helsefagarbeidere, sykepleiere eller ledere. For å berede grunnen for endringsarbeidet ble det gjennomført en rekke individuelle samtaler og personalmøter med denne gruppen. Prosjektleder fikk tilbakemelding om at de opplevde det som positivt å bli sett og hørt, og at de var positive til å bidra til gjennomføringen av prosjektet. I desember 2019 ble hjemmehjelpene organisert direkte inn i hjemmetjenesten med arbeidssted sammen med hjemmesykepleien. De fikk egne møter hvor de fikk informasjon og opplæring om egen organisasjon, saksgang fra bruker får vedtak til vedtaket er i drift, kjørelister, journalsystem og dokumentasjon. De fikk også tilgang til kommunens kjøretøy og egne arbeidsklær. Tidligere hadde de benyttet private biler og egne klær. Det ble også lagt til rette for at hjemmehjelpene skulle få en tydeligere faglig rolle ved at hver enkelt fikk komme med tilbakemelding på hva de hadde kapasitet til og ønske om. Prosjektleder utarbeidet også en beskrivelse av hva tjenesten hjemmehjelp innebærer, for å tydeliggjøre hva brukerne kan forvente og hva som er hjemmehjelpenes oppgaver. Man har også fått på plass en koordinatorfunksjon blant hjemmehjelpene, som har ansvar for koordinering av arbeidslister, vedtak og kjørelister. Tilbakemeldingen fra hjemmehjelpene er at de har fått en mer profesjonell rolle og en større tilhørighet til tjenesten. For arbeidet framover anbefalte prosjektleder en kompetanseplan for hjemmehjelpene og rutiner for fast møtestruktur hvor både hjemmehjelper, helsefagarbeidere og sykepleiere deltar. I kjølvannet av den nye organiseringen er det også et behov for å jobbe systematisk med arbeidsmiljø for å legge til rette for trygghet, relasjoner og tilhørighet (Vestvatn 2020: 8-10).

Formålet med å kartlegge, koordinere og spre informasjon om aktiviteter, var å styrke brukernes tilgang til meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner. Et sentralt moment i dette arbeidet var at prosjektleder hadde samtaler med brukerne om hva de ønsket seg og hva de savnet av aktiviteter i hverdagen. Hun utarbeidet et verktøy for å gjennomføre slike samtaler, og ansvaret for å kartlegge interesser og ønsker blant brukerne ble lagt til primærkontaktfunksjonen. Resultatene av kartleggingen ble fulgt opp med fokus på å tilrettelegge for brukernes ønsker. Eksempelvis ble det organisert en busstur etter at flere beboere hadde ønsket seg dette, og det ble et tiltak som deltakerne hadde stor glede av. Ettersom de ansatte i hjemmetjenestene hadde begrenset kapasitet til å organisere aktiviteter, ble det jobbet systematisk med å koordinere tilgjengelige tilbud fra frivillige og andre aktører. Prosjektleder utarbeidet blant annet en aktivitetskalender som ble hengt opp i fellesarealer på omsorgsboliger og sykehjemsavdelinger. I tillegg ble det jobbet systematisk med tilrettelegging for sosial omsorg og trivsel i hverdagen på omsorgsboligene. Eksempler på hva som ble gjort vil bli beskrevet nærmere i rapportens øvrige kapitler. En sentral utfordring i dette arbeidet var at mange ansatte opplevde at tiden ikke strakk til og ikke prioriterte arbeidet med å kartlegge brukernes interesser og behov og tilrettelegging for aktiviteter i hverdagen. Prosjektleder mente at det gjenstår arbeid for å gjøre sosial omsorg til en naturlig og selvsagt del av arbeidet, i likhet med andre oppgaver. Vestvatn har understreket viktigheten av å fortsette arbeidet med å bevisstgjøre og motivere til å yte god sosial omsorg. Det er viktig med systematisk kartlegging av brukernes ønsker og behov slik at dette kan danne grunnlaget for arbeidet med å legge til rette for meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner. Arbeidet med å koordinere og spre informasjon om tilbud framstår som sentralt, og det er viktig at noen har et tydelig ansvar for dette arbeidet (Vestvatn 2020: 11-13).

Formålet med å etablere et team for sosial omsorg var at prosjektleder skulle ha en ressursgruppe rundt seg i arbeidet. Teamet ble sammensatt av frivillige og ansatte som ulikt vis hadde erfaring og kompetanse som kunne bidra til å styrke den sosiale omsorgen. Det viste seg imidlertid å være vanskelig å få samlet teamet på tidspunkter som passet for alle, og på grunn av disse koordineringsutfordringene ble det gjennomført få møter i 2019. På grunn av koronapandemien stoppet arbeidet med teamet opp i mars 2020. Ved prosjektets avslutning var det ingen som tok over arbeidet med team for sosial omsorg (Vestvatn 2020: 13-15).

Formålet med forebyggende hjemmebesøk var å styrke den sosiale omsorgen i kommunen, med fokus på eldre som ikke allerede mottok tjenester fra kommunen, og planlegge for framtidige tjenester. Ordningen med forebyggende hjemmebesøk har vært en nasjonal satsing og er implementert i mange av landets kommuner. Å etablere en slik ordning viste seg imidlertid å være altfor omfattende innenfor rammene av dette prosjektet, og dette delmålet ble derfor lagt på is i prosjektperioden (Vestvatn 2020: 15). Etter prosjektets avslutning har imidlertid prosjektleder gått over i fast ergoterapeutstilling, hvor en av de sentrale arbeidsoppgavene er å gjennomføre forebyggende hjemmebesøk.

I løpet av prosjektperioden ble det gjennomført et omfattende arbeid i form av svært mange ulike oppgaver. For det første ble det arbeidet grundig og systematisk med å etablere hverdagsrutiner i organisasjonen, og skriftliggjøre disse. Det ble også gjort en omfattende jobb med å skape trygghet i organisasjonen og forankre prosjektarbeidet hos ansatte, ved å gjennomføre en rekke formelle og uformelle samtaler og personalmøter. Arbeidet med å etablere hverdagsrutiner og skape trygghet og forutsigbarhet for ansatte synes å ha vært en helt nødvendig forutsetning for å kunne jobbe med faglig utviklingsarbeid. Et aktuelt spørsmål er likevel om dette helt nødvendige arbeidet med rutiner og struktur er en tilstrekkelig for å styrke den sosiale omsorgen (se kapittel 6 og 7 om struktur og kultur for sosial omsorg).

I prosjektperioden ble det også gjort en omfattende jobb med å kartlegge, koordinere og organisere aktiviteter, for å styrke eldre tjenestemottakeres tilgang til aktivitet og fellesskap. Dette arbeidet var i større grad rettet direkte mot brukerne og noe prosjektleder kunne ta mer direkte ansvar for. Det arbeidet som ble gjort i prosjektperioden synes å ha vært svært viktig for å styrke den sosiale omsorgen. For at arbeidet skal fortsette etter prosjektperioden er det nødvendig at oppgavene med å kartlegge og koordinere utføres som en del av den vanlige organiseringen av tjenestene. Som prosjektleder påpekte i faglige samtaler i etterkant av prosjektets avslutning, så er grunnlaget lagt og hun håper at de ansatte vil videreføre arbeidet. Samtidig er det et åpent spørsmål hvor vidt dette gjøres, og det vil nok kreve et fokus og systematisk arbeid fra mellomledere og ledere for at prosessen med å styrke den sosiale omsorgen skal fortsette.

I skrivende stund, ett år etter at prosjektet er avsluttet, har leder for helse- og omsorg og tidligere prosjektleder gjort rede for noen viktige momenter i oppfølgingen av prosjektet. For det første er sosial omsorg inkludert som et tydelig fokus i den nye kommuneplanen. Dessuten er nåværende leder i helse- og omsorg engasjert i arbeidet med å styrke den sosiale omsorgen i organisasjonen. Det arbeides blant annet med å opprette et nytt dagsentertilbud, hvor det skal være plass til personer som har bruk for sosial omsorg uten at det stilles krav om demensdiagnose for å få plass. Sosial omsorg skal settes på dagsorden blant pårørende, frivillige og politikere i forbindelse med at det nye dagsenteret åpner våren 2022. Leder er også i kontakt med leder for kulturskolen for å styrke samarbeidet for på denne måten å kunne skape aktivitet og fellesskap på tvers av generasjoner. Prosjektleder er også over i ny stilling hvor hun har ansvaret for å gjennomføre forebyggende hjemmebesøk, noe som var en målsetning i prosjektet, men som det ikke var kapasitet til å gjennomføre på det tidspunktet. Slik vi vurderer situasjonen er det grunnlag for å slå fast at prosjektarbeidet har bidratt til noen langvarige endringer i organisasjonen som vil bidra til å styrke den sosiale omsorgen. Det er likevel liten tvil om at det kreves et pågående arbeid og et særlig fokus fra ledernes side for å videreføre resultatene fra prosjektet og ytterligere styrke den sosiale omsorgen i tjenestene framover.