Aktivitet og fellesskap blant eldre. Erfaringer med sosial omsorg i Steigen og Tana/Deatnu.

Det finnes mye spennende og viktig forskning med utgangspunkt i perspektivene til gamle i ulike situasjoner og på ulike steder i verden, som kan gi oss noen svar på spørsmålet om hva som skal til for å leve gode liv når vi eldes (for eksempel Amzat og Jayawardena 2016; Blix, Hamran og Normann 2013; Breheny og Griffiths 2017; Brittain med flere 2010; Gabriel og Bowling 2004; Lamb 2014; Liang og Marier 2017; van Wijngaarden, Leget og Goossensen 2015). I artikkelen «Land, history and people. Older people’s Stories about Meaningful Activities and Social Relations in Later Life» (Eggebø med flere 2019) oppsummerer forfatterne noen hovedfunn fra denne forskningen og peker på at det å ha tilgang på en eller annen form for meningsfylte aktiviteter ser ut til å være viktig for å ha det godt. Hva folk opplever som meningsfylt kan være hverdagsaktiviteter i hjemmet, som å lese, pusle, løse kryssord, se på fuglene, lage mat eller gjøre husarbeid (Clarke og Warren 2007; Ness, Hellzen og Enmarker 2014a). Selv om noen finner mening i slike hverdagsaktiviteter hjemme, vektlegger andre hvor viktig det er å komme seg ut av huset å være samme med andre, for eksempel gjennom trening, religionsutøvelse, møter eller kafebesøk (Wray 2003). Andre studier av hvordan det oppleves å bli gammel vektlegger viktigheten av å opprettholde en følelse av sosial tilknytning og gjensidighet, og samtidig ha en følelse av uavhengighet og selvbestemmelse (Fox 2005; King og Farmer 2009). Studier har også vist hvordan ensomhet, mangel på sosial tilhørighet og avhengighet kan oppleves som svært vanskelig, og for noen så uutholdelig at man velger å ta sitt eget liv (van Wijngaarden med flere 2015). Denne aldringsforskningen – hvor begrepet «well-being» gjerne står sentralt – viser samlet sett til noen grunnleggende menneskelige behov, nemlig det å bli sett som menneske og ha tilgang til meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner. Men hva som oppleves som meningsfylt for den enkelte er nært knyttet til det livet man har levd. I denne casestudien av det å bli gammel i rurale områder i Nord-Norge står tilknytninga til havet og fjellet; fiske, høsting og jordbruk og deltakelse i lokalsamfunnet sentralt i fortellingene om hva det vil si å leve gode liv (Eggebø med flere 2019).

Forskning på aldring i en samisk kontekst vektlegger også tilknytningen til folk og fjell i eldres fortellinger om gode liv (Liliequist 2016; Ness og Munkejord 2021). I artikkelen «Being connected to nature, reindeer, and family: findings from a photovoice study on well-being among older South Sámi people» har Tove Ness og Mai Camilla Munkejord (2021) analysert bilder deltakerne har tatt og historiene de har fortalt om disse bildene. De fant tre hovedtema som gikk igjen i datamaterialet: For det første snakket de eldre deltakerne om tilknytningen til naturen som viktig for å ha det godt. For det andre vektla de tilknytning til reinen, og for det tredje vektla de tilknytningen til familien. Alle deltakerne hadde hele livet hatt en tilknytning til reindrifta, og flere fortalte om hvor viktig det var å kunne delta i arbeidet så lenge som mulig, å få være til stede i reingjerdet og spise reinkjøtt, som for mange var den eneste ordentlige maten. Deltakelse i den familiebaserte næringa som reindrifta er, gav også viktig tilknytning til familien. Tilknytningen til landskapet kunne dessuten ha en helende effekt, som gjorde det lettere å leve med sykdom og svekkelse. Ness og Munkejord vektlegger i artikkelen at fagfolk i helsesektoren ofte ikke har den nødvendige kunnskapen om hvor betydningsfullt tilknytningen til naturen og reinen er for samiske eldre (Ness med flere 2021). Slik manglende forståelse kan være et hinder for å yte personsentrert omsorg og tilrettelegge for meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner.

I et annet forskningsarbeid om livskvalitet blant samiske eldre i Sveige, beskriver Marianne Liliequist (2016) deltakernes kreative strategier for livskvalitet. I likhet med Ness og Munkejord finner hun at tilknytningen til reindrifta er viktig for livskvaliteten. Et annet viktig aspekt er kunnskapsoverføring til yngre generasjoner, for eksempel kunnskap om kolonialismens historie, håndverk og mattradisjoner. Dette gir en følelse av mening, relasjoner og å være til nytte, noe som er viktig for livskvaliteten. Ifølge denne studien har eldre kvinner en viktig rolle som kulturbærere og det at de yngre generasjonene verdsetter deres kunnskap er viktig for selvrespekt og identitet. Deltakerne i studien mente at eldre er mer verdsatt innenfor det samiske enn blant svensker (Liliequist 2016). En annen studie vektlegger betydningen av joik for samisk identitet, og utforsker mulige positive helseeffekter av joik (Hämäläinen med flere 2017). Selv om det har vært forsket en god del på musikkterapi i demens- og eldreomsorg, finnes det lite kunnskap om hvordan joik kan brukes i en slik sammenheng. Pilotstudien tyder på at joik kan ha betydelige positive helseeffekter og være viktig for å håndtere og bearbeide tap, sorg og følelser generelt (Hämäläinen med flere 2017).

Mye av den eksisterende forskningen på hvordan man kan yte sosial omsorg fokuserer på demensomsorg og sykehjemsektoren. Et godt eksempel på en slik studie er doktorgradsavhandlinga til den nederlandske antropologen Annelieke Driessen (2019). Hun setter et kritisk søkelys på våre metaforer for og fortellinger om livet med demens. Det er viktig å ikke bagatellisere det vonde og vanskelige som sykdommen fører med seg, både for de av oss som selv rammes og de av oss som er pårørende. Men Driessen sitt prosjekt er å utforske de gode øyeblikkene. Hun tar oss med inn på sykehjemmet for å finne ut hvordan man kan invitere til glede og velvære, og skape rom for å kjenne på de gode tinga i livet. Avhandlinga har den tilsynelatende paradoksale tittelen «A good life with dementia» (Driessen 2019) og er basert på et omfattende feltarbeid ved sykehjem i Nederland. Hun viser frem hvordan det å danse eller bade er kroppslige erfaringer som kan gi opplevelser av glede og velvære. Man trenger ikke så mye kognitiv kapasitet for nyte et bad og en dans, så lenge noen andre kan invitere og legge til rette (Driessen 2018). For deltakerne i denne studien, som stort sett hadde levd livet sitt i urbane strøk i Nederland, vekket jazzmusikk, foxtrot og nederlandske folkesanger minner om ærverdige dansesaler og lystige fester etter at krigen var over. Også denne studien viser dermed tydelig hvordan hva som oppleves som meningsfylt for den enkelte er nært knytt til stedene hvor man har bodd og levd, og de aktivitetene som sitter i kroppen, jamfør konklusjonene til Eggebø, Munkejord og Schönfelder (2019).

Et annen viktig forskningsarbeid fra feltet medisinsk antropologi, som Driessens arbeid er en del av, er Janelle Taylors (2008) utforsking av hva anerkjennelse innebærer i møte med personer med demens. Dette er en autoetnografisk studie hvor hun tar utgangspunkt i relasjonen til sin egen mor, som lever med demens. I artikkelen «On recognition, caring and dementia» (Taylor 2008) retter hun et kritisk søkelys på vanlige oppfatninger om at personer med alvorlig demens er «levende døde» å regne, og at det er umulig å kommunisere med eller opprettholde en relasjon til en person som ikke lenger gjenkjenner deg. Taylor viser hvordan kommunikasjon og uttrykk for kjærlighet er mulig og til stede i deres relasjon, helt uavhengig av om morens evne til å huske navnet hennes eller konkrete hendelser. Hun argumenterer for alle menneskers rett til anerkjennelse og respekt uavhengig av en snever forståelse av hva det vil si å kognitivt kjenne noen igjen (Taylor 2008). Taylor (2008) og Driessens (2019) arbeider gir viktig innsikt i hva det vil si og ikke minst hvordan man kan yte det som Munkejord, Eggebø og Schönfelder (Munkejord med flere 2017) har kalt sosial omsorg, nemlig det å se folk for hvem de er og legge til rette for meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner.

Det er godt dokumentert at anerkjennelse og tilgang til meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner er avgjørende for helse og livskvalitet. Det mangler heller ikke gode eksempler på hvordan man tilrettelegger for dette (se Sudmann 2017: 81-120 for en oppsummering av eksempler fra norsk helse- og omsorgssektor). Likevel synes denne delen av omsorgsarbeidet å være nedprioritert i helse- og omsorgstjenesten sammenliknet med medisinsk behandling og praktisk hjelp (Munkejord med flere 2017; Sudmann 2017). Hva er grunnen til det?

Rapporten «Aktivitet og fellesskap for eldre» (Sudmann 2017) som er en del av kunnskapsgrunnlaget for «Leve hele livet» gir noen indikasjoner på hvorfor sosial omsorg nedprioriteres i tjenestene. Det pekes på at det finnes mange gode eksempler på hvordan man kan tilrettelegge for aktivitet og fellesskap, men at spørsmålet er hva som skal til for å ta denne kunnskapen om helsebringende effekter og gode metoder i bruk. Sudmann (2017) peker på flere utfordringer i denne sammenhengen: For det første er det en viss kunnskapsmangel i tjenestene om positive helsemessige og sosiale effekter av aktivitet. For det andre er det gjerne en mangel på daglige rutiner og organisatoriske og strukturelle betingelser som gjør det mulig å tilrettelegge for aktivitet i hverdagen. Noen løsninger som skisseres i rapporten er at hjemmetjenester, dagtilbud og sykehjem pålegges å dokumentere sosial aktivitet på samme måte som de er pålagt å dokumentere medisinering og kosthold. Det synes også å være nødvendig med større fokus på aktivitet og fellesskap i helse- og omsorgssektoren og i profesjonsutdanningene. Dessuten bør man styrke posisjonen til andre profesjoner enn sykepleiere og helsefagarbeidere (Sudmann 2017: 3). Innenfor ergoterapi for eksempel, er aktivitet og egenmestring et sentralt omdreiningspunkt og ergoterapeutene er en yrkesgruppe som vil kunne ha en viktig rolle i å styrke tilretteleggingen for aktivitet og fellesskap. I rapporten understrekes det også at selv om frivilligheten spiller en viktig rolle i å tilrettelegge for aktivitet og fellesskap for eldre i mange sammenhenger, så kan ikke ansvaret overlates til frivilligheten. Frivilligheten må dessuten kvalitetssikres og koordineres, og her vil frivillighetskoordinatorer ansatt i kommunen kunne spille en viktig rolle.

I likhet med Sudmann påpeker også Schönfelder med flere (2020) at det vil kunne være viktig med en styrking av rollen til andre profesjonsgrupper helsefaglige utdanninger. Sosialfaglig arbeid er i liten grad en integrert del av eldreomsorgen. I mange europeiske land har det i flere år vært fokus på å utvikle individuelt tilpassede og integrerte, helhetlige tilnærminger i eldreomsorgen (Leichsenring 2004, 2012) (Leichsenring 2004, 2012). I Sverige for eksempel, er eldreomsorg først og fremst sosialfaglig forankret, og de siste årene har man gjennomført flere modellforsøk hvor hensikten er å integrere ivaretakelse av helserelaterte, praktiske og sosiale omsorgsbehov som en del av et helhetlig tilbud (Bäck og Calltorp 2015). Men som Tobba Sudmann (Sudmann 2017) har påpekt, så er veien fra gode eksempler til å sette ting i system ikke alltid så enkel.

Både implementeringsforskning og ledelsesforskning peker på at god ledelse er helt avgjørende for å støtte innovasjoner, gjennomføre politikk, allokere ressurser og koble endringsarbeid til organisasjoners kultur og klima (Michaelis, Stegmaier og Sonntag 2010; Weiner 2009).

Alle organisasjoner har sin egen kultur der ulike normer og forventninger signaliserer hva som er viktig i organisasjonen, hvordan arbeidet skal utføres og hvordan arbeidet verdsettes, og denne kulturen påvirker organisasjonens klima, som handler om hvordan den enkelte medarbeider opplever arbeidsplassen og arbeidsmiljøet (Glisson 2007). Organisasjoners kultur og klima er assosiert med ansattes holdninger til kunnskapsbasert praksis, turnover blant de ansatte og kvaliteten på tjenestene (Glisson 2007; Aarons og Sommerfeld 2012).

Ledere som kan inspirere og motivere ansatte, har klar sammenheng med om innovative praksiser blir implementert (Michaelis med flere 2010), og er assosiert med et bedre klima og mer positive holdninger hos ansatte til å ta i bruk evidensbasert praksis (Powell med flere 2017; Aarons med flere 2012).

Det er krevende å etablere endringer i en organisasjon, og barrierer for implementering av nye retningslinjer finnes både blant enkeltpersoner, den sosiale konteksten, og i organisasjonen og i de ytre omgivelsene (Grimshaw med flere 2004; Skogøy 2019). For å lykkes er det viktig å skreddersy tiltak til de lokale utfordringene.

I stortingsmeldingen Leve hele livet trekkes frivilligheten fram som en viktig del av løsningen på kapasitetsutfordringer i helse- og omsorgssektoren (Meld. St. 15 (2017 –2018): 48). I europeisk sammenheng er frivillighetssektoren i Norge og de nordiske landene omfattende. I omsorgssektoren har imidlertid den frivillige innsatsen historisk sett vært mindre omfattende enn i andre deler av Europa. I Norge forstås frivillig innsats som et supplement til det offentlige tilbudet.

Nasjonale spørreundersøkelser gjort i perioden 1998-2017 viser at omfanget av frivillig innsats innenfor organisasjonene er stort. I 1998 hadde 52% av befolkningen utført frivillig arbeid for minst én organisasjon i løpet av siste år, mens i 2017 hadde denne andelen steget til 63% (Fladmoe, Sivesind og Arnesen 2018). Tallene fra 2017 viser at frivillig arbeid i Norge i størst grad er knyttet til idrett og sport (24% av befolkningen deltar), velforeninger og nærmiljø (18%), hobby og fritid (17%) samt kunst, kultur og musikk (15%). En betraktelig mye mindre andel av befolkningen bidrar med frivillig innsats innenfor helse og pleie (6%) og i sosiale tjenester og rusomsorg (6%) (Fladmoe med flere 2018). Til tross for politiske målsetning om økt innslag av frivillige innsatser på omsorgsfeltet, har slik frivillighet et beskjedent omfang. Andelen som gir uformell omsorg til familie og venner er imidlertid mye høyre (58%) (Andfossen 2016).

I en studie av frivillig innsats innenfor helse- og omsorgstjenestene finner Marianne Skinner med flere (2021) at kun 4,4% av befolkningen bidrar med frivillig omsorg i den kommunale omsorgssektoren i løpet av ett år. Videre viser tallene at 93% av sykehjemmene og 70% av hjemmetjenesteenhetene i denne studien hadde frivillige. Forfatterne påpeker at de frivillige i liten grad overtar de ansattes tradisjonelle oppgaver, som personlig assistanse, ernæring, sykdom og medisinering (Skinner med flere 2021: 660). De frivillige er snarere involvert i omsorgsaktiviteter av sosial art (turer og samvær) og kulturell art (sang, dans, teater og musikk). Andre oppgaver de frivillige i sykehjem og hjemmetjenesten bidrar med er transport- og følgetjenester, trim og andre fysiske aktiviteter, matutbringing til hjemmeboende og særskilte besøksordninger (Skinner med flere 2021). En underliggende forståelse i denne beskrivelsen er at omsorgsaktiviteter som handler om å legge til rette for sosiale møter og kulturelle opplevelser ikke er en del av de ansattes tradisjonelle oppgaver. Det Munkejord med flere omtaler som sosial omsorg – det vil si meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner som bidrar til å øke brukernes livskvalitet – omtales altså som noe annet enn de ansattes tradisjonelle oppgaver. Med slike talemåter risikerer man kanskje at den offentlige omsorgstjenesten fritas fra sosial omsorg og at frivilligheten ansvarliggjøres for dette.

Oddvar Førland (Førland 2019: 28) har reist spørsmålet om ikke den omfattende norske velferdsstaten har en ødeleggende effekt på frivillig organisert deltakelse og engasjement (‘crowding out’-hypotesen), og hvilke særlige grenseoppganger og konfliktlinjer som finnes mellom offentlig og frivillig omsorg. Når Førland (2019: 32-33) spør om pardansen mellom frivillig og offentlig omsorgsarbeid går i takt eller i utakt, handler dette om kommunene har utviklet politikk, organisasjon og kultur for frivillighet. Selv om en omfattende velferdsstat ikke synes å fortrenge eller erstatte personlig engasjement, ansvar og frivillighet, er den heller ikke en forutsetning for høy deltakelse i frivillig arbeid. En aktiv stat og kommune, synes derimot å ha innvirkning på både omfang, type og form som frivilligheten tar (Førland 2019: 30-31).

Også Lorentzen og Tingvold (2018) setter søkelyset på omsorgsfeltet og utfordringer som oppstår når frivillig arbeidskraft søkes integrert med offentlige omsorgsytelser. Basert på 21 intervjuer med ledere i sykehjem og hjemmetjenesten, samt intervjuer med aktivitetsledere i frivillige organisasjoner finner Lorentzen og Tingvold (2018) at god utnyttelse av frivillige svekkes av samordningsutfordringer mellom frivillige og profesjonelle og at det ofte er fagfolk som formulerer de praktiske og faglige premissene for frivillige aktiviteter. Dette kan ofte komme i konflikt med frivillighetens logikk som baserer seg på andre prinsipper enn de offentlige omsorgstjenestene. Omsorgsinstitusjonene ønsker oversikt over de frivilliges bidrag, oppmøtetid, kompetanse, og egnethet, mens frivillige kan ofte ha et ønske om å bidra når de selv kan og har kapasitet til det. Både Førlands (2019) og Lorentzen og Tingvolds (2018) utgangspunkt er at offentlige velferdsytelser og frivillig innsats er organisert etter forskjellige logikker og rommer kvaliteter som prinsipielt skiller dem fra hverandre.