Mat og muligheter

Teksten er skrevet av Helga Eggebø.

Høsting, jakt, fiske, sauehold og reindrift forutsetter kunnskap om disse praksisene. Det samme gjelder konservering og tilbereding av maten. Slik kunnskap sitter gjerne i kroppen etter et langt liv, og er overført fra generasjon til generasjon gjennom felles praksis.

I et forskningsprosjekt om aldring, omsorg og lokalsamfunn fokuserte forskere fra Nordlandsforskning på hvordan kunnskapsoverføring mellom generasjonene kan knytte folk sammen på tvers av landegrenser og generasjoner.

I Tana kommune tok frivillighetssentralen initiativ til en serie med såkalte «bygdekafeer» i lokalsamfunnene i kommunen. I forbindelse med en av disse møteplassene ble det arrangert mesterskap i lassokasting. Prosjektleder hadde invitert den samiske barnehagen og en eldre mann og tidligere reineier. Han instruerte både barn og voksne i lassokasting og fortalte om lassoens betydning innenfor reindrifta og de ulike samiske ordene knyttet til bruk av lasso. «Dette er ord som ikke må gå i glømmeboka, men som man må bruke videre», påpekte prosjektleder. Av det samiske idrettslaget hadde de fått låne en reinkalv i tre som stod på ei treplate med hjul under, og denne brukte de til lassokastinga. Som prosjektleder understreket var en av de fine tinga med denne aktiviteten at unger og gamle var sammen. Et annet viktig aspekt som hun trakk fram, var hvordan denne aktiviteten naturlig la til rette for bruk av samisk språk, også blant dem som vanligvis brukte norsk i dagligtalen. Lassokasting – som er en del av håndverket og kunnskapen som kreves for å drive med rein – blir tatt i bruk og videreført, og aktiviteten er også nært knyttet til kunnskapen om språket.

Et annet eksempel om kunnskap knyttet til reindrift handler om mat, nærmere bestemt røyking av reinkjøtt. En av de ansatte fortalte at hun hadde kjøpt steik, saltet denne og tatt med seg tre menn fra dagsenteret for å røyke kjøttet på tradisjonelt vis. Hun visste at den ene av mennene hadde mye kunnskap om å røyke kjøtt. De hengte opp kjøttet og han fyrte opp bålet i lavvoen. «Nå må vi vente et par timer», sa han og så dro de tilbake. Det var den eldre mannen som visste hvordan røykingen skulle gjøres og styrte prosessen: «Nå må vi kjøre tilbake og fyre litt til. Vi må fyre to runder», fortalte han. Siste runden la han ei plate over ilden og strødde spon oppå. Dette for å beskytte kjøttet fra varmen, slik at det ikke ble stekt, og sørge for ekstra god smak.