Beitebruk i Salten – lokal matproduksjon og kultur i krysspress mellom forvaltningssystemene
Teksten er skrevet av Camilla Risvoll og Marta Anna Løvberg.
Klimaendringer påvirker tilgangen på mat over store deler av kloden. I et globalt perspektiv må den nasjonale matvareberedskapen økes.
I Nord-Norge er utmarka en av de viktigste ressursene for matproduksjon, og mange lever av å bruke naturens ressurser til reindrift, sauehold, fiske og sanking. På grunn av et rikt jordsmonn og plantemangfold har både reindrifta og sauenæringa unike muligheter for å utnytte utmarka som beiteressurs. Disse næringene danner grunnlaget for mye av den lokale maten vi spiser.
Men i dag står beitenæringa i et krysspress mellom regelverk, klimaendringer og arealkonflikter som i økende grad fortrenger lokal- og erfaringsbasert kunnskap og praksis.
Gjennom nasjonalt lovverk og internasjonale konvensjoner er Norge forpliktet til å verne tradisjonelle næringer og sikre grunnlaget for samisk kultur og levesett. Men matproduksjonen i reindrifta og sauenæringa er under betydelig press. Reinen mangler beitero som følge av økende arealinngrep og forstyrrelser knyttet til blant annet vei- og jernbaneutbygging, hyttefelt, vindkraft, friluftsliv, turisme og gruvedrift. Samtidig bidrar et mer uforutsigbart klima til vintre med islagte og utilgjengelige beiter.
En studie fra Nordlandsforskning (Risvoll, Hovelsrud og Riseth 2022) viser hvordan beitebrukere må forholde seg til komplekse og ofte motstridende krav, der deres erfaringer og kunnskap ofte kolliderer med nasjonale reguleringer og forvaltningspraksiser. Folk som driver med beitedyr, opplever usikkerhet og bekymringer som følge av omfattende tap av beitedyr til rovvilt. I tillegg stykkes beitearealene opp som følge av menneskelige inngrep og infrastruktur. Konsekvensene er redusert fleksibilitet, økt press på alternative beiter, dårligere dyrevelferd og økonomi.
Når kunnskap ikke teller og naturen blir delt opp
Politikken og forvaltningen av rovvilt i Norge bygger på todelte mål: å sikre levedyktige bestander av rovvilt samtidige som beitenæringen ivaretas. Denne balansegangen oppleves av mange beitebrukere som skjevfordelt og det pekes på at dagens regelverk ikke tar tilstrekkelig høyde for lokale forhold og kunnskap.
Den offentlige dokumentasjonen av rovvilt samsvarer ofte ikke med hva beitebrukere erfarer i landskapet av rovviltobservasjoner, eller tapte beitedyr. I Nordland har beitebrukere de senere år opplevd en dramatisk nedgang i dyretall og utrykker stor frustrasjon over en forvaltning som oppleves rigid og fragmentert. Dagens rovviltforvaltning bygger på dokumentasjon av rovdyr gjennom spor, avføring og DNA, men registreringen vektlegger kun ynglinger (familiegrupper). Streifdyr, ofte unge hanner, fanges i liten grad opp, selv om de kan forårsake betydelig skade. Dermed risikerer forvaltningen å mangle oversikt over skadegjørende individer, noe som kan påvirke bestandsreguleringen.
En annen utfordring for beitenæringen er at beiteområdene stykkes opp av naturinngrep. Nye veier, hytter, kraftverk og gruver tar stadig større plass. Dette gjør det vanskelig for reinen å følge sine naturlige trekkruter mellom vinter- og sommerbeiter. Reduserte beiteområder skaper stress for reinene, og øker blant annet faren for sykdommer, fordi dyrene må gå tettere sammen.
Både sauebønder og reineiere bruker i dag tilleggsfôring når beitene er islagt, rovdyrpresset er høyt eller som følge av inngrep i beitelandet. Selv om tilleggsfôring under slike omstendigheter kan være nødvendig for å unngå at dyrene sulter, så er det en kostbar løsning med mange uheldige konsekvenser. Over tid kan det bidra til at reinen endrer adferd, gjøre dyrene mindre i stand til å klare seg selv, og øke risikoen for sykdom.
Reineierne som ble intervjuet er også bekymret for at kunnskapen om tradisjonell drift, der reinen beiter fritt i naturen, blir svekket. De understreker at bruk av naturlige beiter er den mest bærekraftige måten å drive reindrift på.
Behov for helhetlig styring
Forskerne bak studien peker på at dagens forvaltning ofte fremstår som fragmentert: ulike etater har ansvar for hvert sitt felt – rovvilt, klima, landbruk, areal, og hvor en helhetlig forvaltning på tvers av sektorene mangler. Beitebrukerne havner ofte i et krysspress mellom egne erfaringer i hverdagen og beslutninger som tas på regionalt og nasjonalt nivå.
Forskerne foreslår en mer helhetlig og kunnskapsbasert styring, der lokal- og erfaringsbasert kunnskap og naturvitenskapen integreres i mye større grad på tvers av beslutningsmyndigheter. De som lever og arbeider i landskapet, bør i større grad få en reell stemme i forvaltningen.
Beitebrukerne peker på viktigheten av tillit. Når beslutningene tas langt unna de som berøres, svekkes både motivasjon og mulighet til å finne løsninger. Å bygge et bærekraftig system handler derfor ikke bare om økonomi og teknologi, men også om å gjenoppbygge tilliten mellom folk, forvaltning og natur.